Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Jeg må alltid ha noe på gang, sier Anita Mostad. Hun er sosialkonsulent på Ullersmo fengsel, avdeling Krogsrud og hundeprosjektets mor.

Mostad forteller at de alltid har hatt et dyr på Krogsrud. Tidligere var det kaniner og ender, nå er det hunder etter at de i fjor startet opp et hundeprosjekt.

– Jeg ser hvordan dyra har en positiv effekt på disse tøffe, tatoverte gutta, forteller hun.

Det nyttet

Sosialkonsulenten tenkte lenge på ideen om å bruke hunder i rehabiliteringen av fangene. Men nytenkning er ikke kriminalomsorgens sterkeste side, mener hun.

Og så plutselig kom Bruvoll fengsel med sitt hundeprosjekt.

Mostad dro til Bruvoll og fikk se en anstalt med mye penger og proffe folk. Hun ble nedstemt og trodde ikke dette ville være mulig på Krogsrud.

Likevel snakket hun med folk ved Forsvarets hundeskole som viste seg veldig positive.

I tillegg var de så heldige å ha en mann som kunne dra dette i gang. Mannen heter Per Berg og jobber i verksdriften på Krogsrud nå.

– Det nytter, men man må være tålmodig. Jeg har sett noen reportasjer fra amerikansk kriminalomsorg der de bruker hunder en del i rehabiliteringen av fanger. Veldig inspirerende, sier Mostad.

Noe for flere?

Første juni i fjor ble så hundeprosjektet på Krogsrud etablert.

Mostads mål nå er at dette ikke skal være på prosjektbasis til evig tid, men integreres som en del av tilbudet på Krogsrud – akkurat som pappagruppa har blitt.

– Om dette er vellykket; hvorfor ikke prøve det i flere fengsler?

– Det er en god idé, men de fleste fengslene i Norge er dårlige til å skryte av seg sjøl og det de får til. Her bør vi nok bli mye bedre.

– Hvordan veit du at dette er god rehabilitering for fangene?

– Se på den kontakten som oppstår mellom hund og innsatt. Husk at mange fanger ikke er vant til å møte noen som helt ukritisk bare er glad i deg, sier Anita Mostad.

Planen er å starte et nytt prosjekt til sommeren med 4-5 hunder. Snart skal de til Skien fengsel og markedsføre prosjektet.

Håndplukkede fôrverter

Fengselsbetjent Mona Seilfaldet leder nå hundeprosjektet.

De har fire hunder. Tre belgiske vallhunder, malinois og én schæfer.

Alle skal trenes opp til å bli tjenestehunder. Tre i politiet, en skal bli søkshund.

Fôrverter er Martin, Kim og Mark.

– Jeg har vokst opp med dyr. Dette soningstilbudet fristet så mye at jeg også søkte om overflytting til Bruvoll, forteller Mark.

Martin kommer fra en deprimerende jobb som ganggutt. Han har vært med i prosjektet siden august og har et stort behov for kontakt med hunder.

Martin har diagnosen manisk depressiv.

– Jeg merket en umiddelbar bedring i psyken etter at jeg ble fõrvert, sier han

– Ja, dette er ti ganger bedre enn å være på trevaren, sier Kim, som privat har hatt hund hele livet og veit hva hundehold dreier seg om.

Trener hver dag

Og ikke bare gutta trives. Det gjør også fengselsbetjent Seilfaldet som nå får kombinert hobbyen og jobben sin.

Det er ingen hemmelighet at hun ble headhuntet til dette.

Hun har jobbet fire år i Forsvaret og totalt ni år som hundefører i heimevernet.

Seilfaldet forteller at de prøver å trene hundene hver dag. Enten gjør de det innenfor gjerdene eller de tar seg en tur utenfor.

I begynnelsen av juni er det meningen at hundene skal tilbake til Forsvaret og testes.

Kim håper testene går bra. For litt prestisje er det jo også i jobben.

– Det aller viktigste for meg er å ha god samvittighet for at jeg har gjort en bra jobb. Om hunden min består testen eller ei, er underordnet dette, sier Mark.

Han mener at omsorgen de viser for hundene som fôrverter er hovedoppgaven.

Men noen lett oppgave å levere dem fra seg, blir det ikke. Martin har tenkt på den saken allerede. De snakker mye sammen om at de jo ikke eier hundene sjøl.

De fire hundene heter for øvrig Max, Gregers, Tikken og Signe – de er altså krigshelter.

At dere gidder

De som tror at dette er en lett måte å sone på, må tro om igjen.

Mellom sju og åtte om morran mater og lufter de hundene. Daglig er det en ”veterinærsjekk”.

Buret skal renholdes, og en gang i uka er det hovedrengjøring i hundehuset. Det kan ta et par timer og være en møkkajobb.

Dessuten må hundene også mates og luftes i helgene.

Dette stiller krav til de gutta som får være med i prosjektet.

– Jeg forventer at de forstår hva det vil si å ha frihet under ansvar, sier Seilfaldet.

Hun innrømmer at et sånt prosjekt er sårbart. De tåler ikke noe tull og tøys. Og skader noen av fangene hundene, er det nok kroken på døra for prosjektet.

– Dette virker kanskje glamorøst, men det er i virkeligheten hardt arbeid. Husk at det også er to luftinger på kveldstid, den siste gjerne i 22-tida. Da nytter det ikke å si at det går en god film på TV. Vi har hatt folk her som sluttet fordi dette ikke er en ni-til-fire-jobb. Vi har ingen hviledager. Så de som sier dette er en lett jobb, bommer totalt. Mange andre innsatte sier: At dere gidder, forteller Mark.

Kompetansegivende

Et annet kritisk spørsmål når det gjelder aktivisering av fanger er om dette bare er en form for tidsfordriv for å holde ut soningen, og at det ikke gir noen verdifull kompetanse som kan brukes seinere.

– Kanskje kan vi jobbe videre med hunder i frihet også. Vi er lovt å få en attest på hva vi har gjort. Det jobbes også med at det vi har vært gjennom skal kunne gis høyskolevekttall, forteller Mark.

Virker

Førstebetjent Runar Waaler er også stolt av hundeprosjektet. Han betegner dette som en del av ”Nye Krogsrud” som har vokst fram de siste par årene.

Neste nyskapning nå er en planlagt kokkeskole. Sammen med hundeprosjektet er dette hva Waaler kaller rehabiliterende prosjekter som gir resultater.

– Det er attraktivt å jobbe på Krogsrud. Mange er motiverte for den rehabiliterende virksomheten, og vi er blitt mye flinkere til å bruke tjenestemenn til det de er gode på. Det er veldig ålreit å være med fangene på den siste delen av soninga. Veldig mange av de vi løslater, kommer ikke igjen. I hvert fall ikke hit, sier Runar Waaler.