Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

GLASGOW, SKOTTLAND: Dave Moxham er en av toppene i skotsk fagbevegelse, som «deputy general secretary». Han tar imot i et tomt og fredelig kontor i industribyen Glasgow.

Skottland er fortsatt nesten helt nedstengt. Alle jobber på hjemmekontor, selv et godt stykke ut i mars.

Å ha verdens oppmerksom rettet mot hjembyen Glasgow under klimatoppmøtet, «COP 26», i november sist år, var en gigantisk opplevelse. Her fant fagbevegelsen sammen med klimaforkjemperne.

Da Greta Thunberg holdt sin berømte «blah blah blah»-tale var det nettopp skotsk LO som sørget for vaktholdet.

Tett slektskap

Moxham mener det som skjedde på innsiden av «COP26» var skuffende for hele verdens fagbevegelse. Det var altfor lite action.

Han innrømmer glatt at det alltid har vært uenigheter om hvordan fagbevegelsen og klimaforkjemperne ser på verden.

– Men vi fant plutselig et mye tettere slektskap, og mye mer som bandt oss sammen enn som skilte oss. De heier på det grønne skiftet i industrien. Vi heier på klimaforkjemperne, sier Dave Moxham til FriFagbevegelse.

– Det betyr ikke at vi er enig i alt de står for. Men det er en voksende forståelse for at vi trenger en systemendring, og rettferdig omstilling for arbeiderne. Det både kan og må vi jobbe sammen for selv om vi har våre uenigheter, mener han.

Derfor husker han «COP 26» mest av alt som ekstremt spennende for fagbevegelsen.

– Vi kan ikke ha en kamp hvor industrien står opp mot klimaet. Nå ser vi nøye på hva vi kan lære av klimatoppmøtet, blant annet om vindkraft både til havs og på land, og hvordan vi kan beholde og skape nye grønne arbeidsplasser. Dette er vi fullstendig enig om, slår han fast.

– La oss konsentrere oss om de store tingene vi er enig om. Så får vi akseptere at vi er uenige om hvor lenge vi skal produsere olje og gass. De vil bli kvitt olje- og gassproduksjonen tidligere enn oss. Vi ser det fra en annen side. 120 000 mennesker i Skottland har industrien som sin arbeidsplass, og er avhengig av jobben sin. Men det betyr ikke at vi ikke kan samarbeide om et rettferdig grønt skifte, hvor det ikke er de som har minst som skal betale prisen for det, sier Moxham.

Samme i Edinburgh

Samarbeidet mellom fagbevegelsen og klimabevegelsen er tettere jo yngre du er. I Skottland er det etablert et formelt samarbeid mellom unge fagorganiserte og unge klimaaktivister.

– Det vil de fortsette med, sier Moxham.

Men det er ikke bare de unge som er blitt klimafrelst. Det har også veteranen og fagforeningslederen i hovedstaden Edinburgh, Des Loughney (74) blitt.

Des Loughney har vært lønnet tillitsvalgt helt siden 1978.

Helge Rønning Birkelund

Loughney har hatt lønnet tillitsverv i fagbevegelsen helt siden 1978.

Edinburgh Trade Union Council (ETUC) hjalp til med å mobilisere støtte til demonstrasjonene og aktivitetene på «COP 26»-toppmøtet i november.

– Vi hadde en stand på Edinburgh Climate Festival med brosjyrer som annonserte fagforeningens kampanje. Kampanjen for å mobilisere folk til å delta på «COP26»-arrangementet hadde bred støtte. 16 busser fraktet til slutt 800 mennesker fra Edinburgh til Glasgow for den store demonstrasjonen 6. november, sier han.

Det var et helhjertet ønske at bevegelsen skulle fortsette etter «COP 26» under det nye navnet «Edinburgh Climate Campaign».

Også i 2022 vil Edinburgh Trade Union Council aktivt støtte etterkampanjen.

– Flere tusen medlemmer fra fagbevegelsen var med å demonstrere under «COP 26» i Glasgow. Kampanjene har fortsatt etter klimatoppmøtet. Vi er med som arrangører. Det har vært suksessfullt. Det er blitt en veldig viktig sak også for fagbevegelsen, sier Loughney.

Han mener klimaspørsmålet har endret fagbevegelsen totalt.

– Vi er blitt en del av hele kampen for å engasjere folket i kampen for en klimaendring. Og snakke om hva som må til for å få det til.

– Dere sto langt fra hverandre tidligere?

– Ja, men nå jobber vi sammen og står hånd i hånd. Klimaet er en nøkkel-klassekamp. Også klimaforkjemperne har oppdaget at spørsmålet om klima er dagens arbeiderkamp, mener han.

Startet i 1830-årene.

Fagbevegelsen har en lang historie i Skottland – helt fra første halvdel av 1800-tallet. Edinburgh Trade Union er av de aller eldste fagforeningene på De britiske øyer. Det første skriftlige beviset på fagbevegelsen stammer fra 1858, men skal ha startet allerede på 1830-tallet ifølge skotske aviser.

Håndverkere, trearbeidere, bygningsarbeidere og skreddere startet opp. Des Loughney mener likevel ikke at hans egen forening var unik på den tiden.

Det er store forskjeller mellom norsk og skotsk fagbevegelse. I motsetning til Norge er det bare en hovedorganisasjon i Skottland.

Skotsk LO har ikke like sterk tilknytning til Labour (Arbeiderpartiet i Skottland), som norsk LO har til Arbeiderpartiet. Det er ikke oppsiktsvekkende. Rundt halvparten av de skotske velgerne stemmer på SNP (Det skotske nasjonalistpartiet), mens Labour er «bare» det tredje største partiet.

Det gjenspeiles i medlemsmassen, hvor halvparten støtter nasjonalistene. Labour er imidlertid nest størst blant medlemmene i STUC.

De to siste tiårene har Det skotske nasjonalistpartiet identifisert seg som et sosialdemokratisk parti og et venstreside parti. Mens engelskmenn generelt stemmer konservativt, stemmer to av tre skotske velgere sosialdemokratisk. I England er det motsatt – to tredjedeler er konservative eller liberale. Slik har det alltid vært. Politisk jobber derfor STUC opp mot alle partier.

Ville bli i EU

Brexit har gitt Skottland både politiske og økonomiske konsekvenser.

Politisk: To av tre skotter stemte for å bli i EU, men «tapte» altså avstemningen.

– Det er en stor forskjell på Skottland og England. EU har vært mer nyttig for oss enn for engelskmennene. I den første skotske uavhengighetsavstemningen i 2014, stemte folk samtidig som Storbritannia fortsatt var en del av EU. Nå er det annerledes. Brexit har gitt en økende støtte for skotsk uavhengighet og et ønske om å komme tilbake til EU, sier Moxham.

Økonomisk: Brexit har hatt ødeleggende effekt i Skottland, som mer enn England er avhengig av migrantarbeidere. Når det ikke lenger ble fri kryssing av grensene valgte mange å ikke komme tilbake eller forlate Skottland.

Moxham mener det nå er opp mot 56–58 prosent av befolkningen som vil at Skottland skal løsrive seg fra England. Situasjonen med covid-19 har senket dette tallet litt, men det er liten tvil om at det er flertall for å holde en ny folkeavstemning om spørsmålet neste år.

Covid-19 gjør at alle fortsatt har hjemmekontor. Men Dave Moxham er på plass, sammen med en rådgiver.

Helge Rønning Birkelund

Fagbevegelsen og STUC har ikke noe offisielt syn på spørsmålet om en løsrivelse fra England.

– Våre medlemmer har forskjellige meninger. Men vi forstår at argumentene for en ny folkeavstemning er sterkere nå på grunn av Brexit, sier Dave Moxham.

Des Loughney tror det ville blitt flertall for uavhengighet hvis det var folkeavstemning i dag.

– 44 prosent stemte for løsrivelse i 2014. I dag ville det blitt større oppslutning om det. Folk vil gjøre De britiske øyer om til et slags Skandinavia, som har Norge, Sverige og Danmark som tette naboer, sier Loughney.

Ekstremt upopulær

At Boris Johnsen er statsminister, er enda et argument for å frigjøre seg fra England, mener mange.

– Han er ekstremt upopulær i Skottland. Det var han til og med før fylleskandalene. En upopulær Tory-leder (Englands Høyre) vil alltid gjøre ønske om uavhengighet for Skottland sterkere, mener Moxham.

– Store grupper føler veldig stort behov for uavhengighet, og en stor gruppe er klart motstander av løsrivelse. Så har vi en gruppe på 10 prosent som er verken for eller mot. I forhold til den siste gruppen kan Boris Johnsen bidra til at det blir flertall for en løsrivelse fra England, mener Moxham.

Ukraina-krisen skaper også politisk ubalanse i Skottland. Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) er mot atomvåpen. Partiet var også mot Nato-medlemskap. Her har de snudd. Nå er SNP for Nato-medlemskap, men mot atomvåpen. Det er vanskelig å være medlem i Nato og mot atomvåpen, mener Moxham.

– Har Boris Johnsen endret rettighetene i arbeidslivet?

– Ja litt. Men rettighetene til arbeiderne var ikke gode før Boris Johnson kom til maken heller. Det er vanskelig å kjempe for nye rettigheter. Det er blitt dyrere å være organisert. Vi ser begynnelsen på å pushe utviklingen tilbake, sier Moxham.

– Blant annet er det en stor strid rundt såkalte plattform-arbeidere, om de skal være selvstendige eller arbeidstakere. Boris har sagt han skal hjelpe oss med å standardisere dette. Men vi tviler på at han virkelig gjør det. Det er en viktig sak med tanke på rettighetene til fast arbeidstid, betalt mellom arbeidstiden, fritid i helgene, ferier og så videre for de som er på selvstendige kontrakter.

– Vi fortsetter å legge press. men det er vanskelig å vite hva Boris tenker om det. Men den aller største forskjellen er at vi nå helt opplagt har mistet beskyttelsen vi hadde innenfor EU, sier Moxham.

Tory har styrt i England siden 2010. Labour styrte i 13 år før det, med Tony Blair og Gordon Brown mot slutten. Fagbevegelsen kan aldri tilgi Tony Blair for hva han gjorde som statsminister og hadde nødvendig makt. Ikke bare for Irak-krigen. Men framskrittene for arbeidstakerne var veldig begrenset. Moxham mener han var en stor skuffelse.