Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Det skriver Thor Viksveen i boka om Oslo Arbeiderpartis 100-årige historie, som ble lansert tirsdag. At fagbevegelsen har noe å hente i den nye historieboka, ble det ikke sagt noe om på lanseringsdagen i går, men et kapittel om samarbeidet med LO inneholder boka.

– Alle bøkene vi gir ut om arbeiderbevegelsen er i store formater. «Den lange veien», historieboka om Oslo Arbeiderparti 1910 til 2010 kunne like godt fått tittelen den lange boka, sa Bjørn Smith Simonsen, forlagssjefen i Pax på en pressekonferanse tirsdag da boka lanseres.

Oslo-partiet og LO

Bare 14 boksider av over 500 har kapitlet «Samarbeidet med LO – fra koloss til ruiner» fått. To temaer er her sentrale: Det fagligpolitiske samarbeidet og Arbeiderpartiets kollektive medlemskap i LO. Om førstnevnte heter det i boka: «Det fagligpolitiske samarbeidet er gjennom de siste tiår blitt utsatt for store slitasjer; kanskje ikke så mye på høyeste nivå (vi får trekke fra for Valla-Stoltenberg), der sjefene fortsatt samles i sine samarbeidskomiteer. Men i det praktiske, daglige parti- og fagforeningsarbeidet, der de skal dra sammen for felles front, er det så som så. I Oslo er samarbeidet omtrent fraværende.»

Politisk radikalisering

Det kollektive medlemskapet innebar at en fagforening kunne melde hele foreningen inn i Arbeiderpartiet, hvis det var flertall for dette. De som ikke ønsket, kunne reservere seg. Ved krigens slutt var antallet kollektivt innmeldte til Oslo-partiet 37000 medlemmer, i 1950 vel 56000 – det høyeste antall kollektivt tilsluttede medlemmer Oslo Ap noen gang har hatt. I boka står det: «Med den politiske radikaliseringen og kampen om EF-medlemskap kom kritikken av det fagligpolitiske samarbeidet for fullt på dagsordenen. Sterke krefter ville fjerne hele det kollektive medlemskapet. Og de kreftene kom inn fra venstre. Tallet på kollektive medlemmer hadde sunket jevnt og trutt, men ikke mer dramatisk enn at det falt sammen med de endringer som skjedde i arbeidslivet; marsjen bort fra det klassiske industrisamfunnet. Den virkelig dramatiske endringen kom i 1973.»

Et slit

Men Oslo Ap klarte likevel å holde på 25000 kollektive medlemmer i 1974 og 20000 i 1986. Men det var visst nok et slit. I 1992 var antallet nede i 8000 medlemmer og fem år seinere – i 1997 – ble det vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte å avvikle ordningen. «Det høyeste medlemstallet i Oslo-partiet hadde hatt etter krigen var i 1961, med mer enn 63 000 medlemmer. Da de siste kollektivt tilmeldte foreningene takket for seg, satt organisasjonen tilbake med drøye 5000 individuelle medlemmer.»

Beskjedent samarbeid

I 1997 opphørte det organiserte samarbeidet mellom Oslo Ap og LO i Oslo (tidligere Oslo Faglige Samorganisasjon). I dag er samarbeidet beskjedent. I boka står det: «Den eneste organiserte forbindelse med fagbevegelsen i Oslo er mellom ledelsen i Arbeiderpartiets bystyregruppe og Fagforbundets Oslo-avdeling, som organiserer kommunalt ansatte. De treffes jevnlig for å koordinere interessene.»

Ikke analytisk

Paxsjef Smith Simonsen syns det har blitt en flott, fantastisk bok. Særlig billedmaterialet, skryter han av. Svart-hvitt-bildene, mange av dem hentet fra Arbeiderbevegelsens bibliotek og arkiv, er spesielt bra.

– Dette er en stor fortelling skrevet av Thor Viksveen, den rette forfatteren for denne boka. Den handler ikke bare om Oslo Arbeiderparti, men også om byen. Det er en dypere og bredere organisasjonshistorie, den er ikke så veldig analytisk – men mer narrativ. Det er en fortelling dere vil fortsette å lese og lese til dere blir ferdige, sier Smith Simonsen.

Uten partisensur

Oslo Arbeiderparti er ørnen blant lokallagene til Arbeiderpartiet. Jan Bøhler, dagens formann i Oslo Arbeiderparti forteller at forfatter Viksveen har hatt full frihet. Dette er ikke ei bok sensurert av partiledelsen.

– Boka gir mye kunnskap, med nye vurderinger og opplysninger, sier han.

Storhetstida over

Hva sier så forfatteren sjøl? Jo, at den viktgiste seieren til Oslo Ap er at partiet etter krigen gjenreiste byen. Riktig nok i et tett samarbeid med Oslo Høyre. Viksveen karakteriserer dette som en fantastisk politisk innsats. Videre nevner han operaen i Bjørvika som en stor seier. Og trekker fram saken om selvbestemt abort som partiets viktigste vedtak. I den senere tida har oslopartiet mer fokus på lokale saker, mindre på nasjonale. Men storhetstida der partiet fikk 40-50 % av stemmene ved valg er definitivt over og kommer aldri igjen.

Gerhardsen viktigst

Og hva er det største nederlaget og den viktigste personen, ville Terje Svabø, pressekonferansens ordstyrer, vite.

– At Oslo Arbeiderparti med unntak av seks år ikke har hatt noen makt i byen de siste 35 årene. Den viktigtse personen er Einar Gerhardsen, både organisasjonsmannen og politikeren. Oslo-partiet var alltid hans forankring, det glemte han aldri, sier Viksveen. Partitopper som Gro Harlem Brundtland, Trygve Bratteli og Jens Stoltenberg var ikke i nærheten av Gerhardsen her, ifølge Viksveen.

Snillisme

Einars sønn Rune kunne ikke være uenig i dette, men var mer opptatt av andre ting. Blant annet å understreke at det var et lyseblått Høyre de har samarbeidet med i gjenreisingen av Oslo, et parti som ifølge Rune Gerhardsen ikke på noen måte utfordret arbeidstakernes rettigheter.

Gerhardsen trakk fram parlamentarismen og byrådsutvalgene som viktige og stilte sjøl spørsmålet om Oslo Ap har lykkes i sin innvandrings- og integreringspolitikk.

– Jeg syns det er interessant å merke seg at Oslo Ap har begynt å bruke begrepet inkludering. Vi har ingen ting å skamme oss over på dette feltet, sier han, mannen som en gang lanserte begrepet snillisme og fikk mye pepper for det.

Gerdhardsen mente også at partiet må velge de riktige konfliktene. To konfliktområder er kampen mot forskjellene og mot privatiseringen.

Spøkelset til Marx

Reiulf Steen, tidligere nestleder i Det Norske Arbeiderpartiet, nikket på hodet.

– Det er enorme klasseforskjeller i denne byen. Den kampen må gjenopptas og vitaliseres, sier han.

Oslo Arbeiderpartis største utfordring er å presentere en helhetlig politikk, mener Reiulf Steen. Integreringspolitikken kommer til å bli veldig vanskelig, og den kommer ikke over natta. Dessuten blir ifølge Steen ideologi viktig. Stempelet sosialdemokrati må prege partiet, mener han.

– Legg mye arbeid i en sosialdemokratisk visjon for vår tid, ei tid som er preget av den teknologiske revolusjon, sier Steen og trekker fram salige karl Marx og det Kommunistiske Manifest hvor han forteller om spøkelset som går over Europa.

- I dag er det spøkelse Marx refererte til høyrepopulismen, sier Reiulf Steen.