Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Det er mange tiår siden bensin- og dieselprisene fikk sine første ekstra påslag begrunnet i forurensning og miljøskader. «Forurenseren skal betale» har vært et godt prinsipp å etterleve. Det som har vært misforstått underveis, er når regninga egentlig bør anses som betalt.

Da Jens Stoltenberg gjestet Fagforbundets landsmøte, var han veldig nær å innrømme det som faktisk gjelder: En miljøavgift eller annen prissetting for forurensning er ikke nødvendigvis et soleklart regnestykke på en faktisk kostnad. De kan egentlig ha helt andre formål.

Stoltenberg ga et enkelt og greit bilde av hvilke skatter og avgifter han støtter, selv om han kanskje ikke liker alle. Hovedpoenget hans var et tydelig og gammelt politisk prinsipp: Partiet har satt seg så mange fine mål med samfunnsutviklingen at noen må betale regninga for å få gjennomført det. Innføring av nye skatter og avgifter kan løse regnestykket for å nå de gode målene.

Problemet for en hvilken som helst regjering oppstår når begrunnelsen for innføring av en skatt eller avgift får en offisiell begrunnelse som er langt fra det «alle andre» ser gjennom det gjennomsiktige skjæret av virkeligheten. Det gjelder å samle inn nok penger til å videreutvikle velferdsstaten. Da får man heller si akkurat det.

Et annet problem med å begrunne avgifter og skatter med noe annet enn det det er, er troverdigheten. «Alle» vet at når bare en tredel av det som innkreves via bilparken årlig går tilbake til veiformål, så går resten til noe helt annet. Verden går ikke akkurat framover på det viset. Irritasjonen vokser seg sterkere – mistilliten likeså. Resultatet er at det kan bli stadig vanskeligere å bli tatt alvorlig når begrunnelsene for avgifter og skatter møter stadig mer hoderisting hos dem som får regninga.

Et tankekors er både interessant og utfordrende: Hvis det var mulig for et par millioner bileiere å bytte ut sine forurensende biler på dagen med like mange el-biler, ville finansmyndighetene få sjokk. Mange budsjetter måtte revideres omgående og planer og reformer legges rett i fryseren – fordi så veldig mye penger ville blåse vekk på et blunk.

Det viser samtidig hvor sårbar en omfattende fiskal innsamling av inntekter til velferdsstaten virkelig er. Til de som måtte ha tenkt tanken, er det svært trolig at den per i dag avgiftsfrie el-bilen i et slikt tenkt samfunnsbilde ville bli den nye bilen som må være med og fylle opp igjen kassa til alle gode formål.

Det som er mest beklagelig med en fiskal skatte- og avgiftspolitikk er at de gode begrunnelsene for innføring av den vil drukne i mistro, irritasjon og dalende respekt for hva velferdsstaten bør bestå av og koste. Det er mye enklere å få respekt og tillit hvis de gode begrunnelsene virker ærlige. Politisk sett skaper dette en hårfin balanse mellom å bli gjenvalgt nok en gang, eller bli kastet på dør ved neste korsvei. Tillit er en hårfin og krevende øvelse. Det bør ikke bare regjeringen, men også andre ta ekstraundervisning i.