JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det gule bygget, vest på Youngstorget og ruvende over basarene, har en interessant historie. Det ble bygget som en politi- og fengselsbygning. Det var på 1860-tallet. Bygget er sjølsagt Møllergata 19, et fryktet hus særlig under den andre verdenskrigen da det ble brukt som Gestapos fengsel. Mange norske motstandsmenn og -kvinner ble satt inn her. Enten ventet de på en videre reise til Grini, Vika Terrasse, en tysk konsentrasjonsleir, eller de ble dømt til døden og skutt. De aller fleste ble sterkt torturert.

Det er denne krigshistorien Vegard Sæther skrev ei bok om i 2024. Han er historiker og har skrevet bøker fra krigen før – blant annet om våre krigsseilere. Etter krigen ble Møllergata 19, eller nr 19 som det bare heter i boka, igjen et fengsel. Og huset var en avdeling under Oslo kretsfengsel som lå i Åkerbergveien og i Grønlandsleiret helt til 1975 da Botsfengslet (avdeling A) ble gjenåpnet.

Men denne boka handler altså først og fremst om de fem krigsårene. Sæther gir en grundig og detaljert beskrivelse hvordan nr 19 er bygd opp arkitektonisk. Også den såkalte Sukkenes Bro er med.

Totalt var det nærmere 40.000 nordmenn som opplevde innsiden av nazistenes fengsler, både her hjemme og i Europa. Bakgrunnen deres var ulik. Noen drev med motstandsarbeid, andre var kommunister eller sosialdemokrater, andre hadde avvikende seksuelle legninger – mens andre igjen var jøder eller fra romfolket. Sæther beskriver nr 19 som et skrekk-kabinett. Og det tar ikke mange sidene før vi blir berørt av grusomhetene som foregikk her. Det er nesten så det kjentes i kroppen under lesningen. Flere av de arresterte blir vi ganske godt kjent med, og det er et imponerende kildearbeid forfatteren har utført her. Til og med brev som ble smuglet ut av fengslet har han klart å spore opp. Boka har også en del interessante svart-hvitt bilder. Hvordan er det mulig å flørte med nazistisk tankegods i vår tid etter å ha lest denne boka? Problemet er vel antagelig at nazister neppe leser bøker av denne typen, eller eventuelt raskt karakteriserer dette som fake news eller konspirasjonsteorier. Dit har dessverre MAGA-bevegelsen og Donald Trump ført oss.

Men for oss som fortsatt kan lese, og ikke minst har empatiske evner i behold, er dette sterkt stoff. Ikke bare for historisk interesserte, men for alle humanister.

Siste delen av boka, nesten 100 sider, gir forfatteren oss en mengde biografier. Kildearbeidet er som nevnt upåklagelig, men sånn rent litterært ble dette litt mye gjentagelser og fort gjort å hoppe over. Samtidig er det sånn at når du får alle disse kortbiografiene side opp og side ned, så synker alvoret inn over leserne om det ikke har gjort det av den første mer prosaiske delen av boka. Det blir liksom massivt.

Sånne bøker er anstrengende å ta innover seg, men de er nødvendige. For vi blir tilsynelatende aldri ferdig med den tida da vi i fem år var okkupert av et skrekkregime som noen den dag i dag fortsatt holder seg inne med tankegodset til. Dette er nok den viktigste lærdommen av denne sakprosaboka. Aldri mer! Aldri mer! Og så blir jeg litt vemodig, men også veldig imponert, når jeg tenker på alle de som ga sitt liv for å beskytte andre. Samholdet blant mange av de innsatte på Møllergata 19 står det respekt av. Vi bør aldri glemme dette heller.