JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Det er slutt», sånn går den aller første replikken i Samuel Becketts absurde skuespill «Endgame» - eller Sluttspel, som det heter på nynorsk, et stykke som spilles på Det Norske Teatret nå. Og da er liksom stemningen satt. Det er en temmelig merkelig åpning av en fortelling. Men så var da også Samuel Beckett (1906-1989) en usedvanlig sær type, en av mange outsidere i den litterære verden.

Scenografien på scene 3, teatrets minste, er strippa til det minimalistiske. To svære søppelbøtter og to vinduer er hva de fire personene som er med i dette klaustrofobiske rommet har å forholde seg til. Og sjølsagt hverandre. I Becketts dramaer fylles ikke scenerommet med unødvendig staffasje.

Hamm, som er familiens patriark er blind og sitter i rullestol. Hans mor og far, Nell og Nagg, er plassert i hver sin søppelbøtte og Clov, Hamms tjener, løper rundt lydig som en hund i handling, men nokså nesevis og sjølstendig i sin verbale omgang med de andre. Det hele er som vanlig når det er Beckett som står bak: absurd så det holder.

Er det jordas undergang dette handler om? Eller har den allerede gått under? Det er ikke så godt å si, og de teaterkyndige teoretikere har da også diskutert dette i årevis. Uten å bli enige. Dystert er det definitivt, det er det få som betviler. Samtidig er det ikke uten humor, absurdismen er jo sjelden det.

Men det er ikke noe lett stykke å spille. Jan Grønli og Morten Svartveit spiller henholdsvis Hamm og Clov, de to hovedrollene – mens Nell og Nagg blir spilt av Hilde Olausson og Svein Roger Karlsen. De kommer alle fire hederlig fra det. På regi har vi den drevene skuespilleren Bjørn Sundquist som lar skuespillerne få boltre seg nokså fritt, også språklig.

Hvilken retning bærer dette stykket i? Ingen retning, er vel et godt forslag. Alt er liksom håpløst, og de gir seg ikke. Det er trist og leit. Stykket er i slekt med dramatikerens mest kjente «Mens vi venter på Godot».

Norske forfattere som Jan Erik Vold og Jon Fosse har vært – og er fortsatt – opptatt av denne irske forfatteren med det mørke livssynet. Aller mest å hente er det i Becketts dialoger. Det er der spenningen oppstår, det er der han bryter med tradisjonell forutsigbar logikk. Dialogene er ofte korte, meningstette – og sjølsagt absurde de også. Særlig overgangene. Når Ham stiller et spørsmål til Clov der vi forventer at han svarer nei, svarer han som regel ja – eller noe helt annet. Dette er både morsomt og spenningsskapende. Skjønt, det var ikke så mye rungende latter på scene 3, det var mest lettere humring over overraskende dialogvekslinger.

Hvis du tåler et drama uten altfor mye konkret handling, framdrift og en klar retningsviser for hvor det bærer hen, så kan du trygt se Det Norske Teatrets oppsetning av Samuel Becketts «Endgame».