JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

“Heroin chic” er Maria Kjos Fonns tredje skjønnlitterære bok, andre roman. Og som tidligere tekster er den virkelighetsnær, konkret og skremmende. Det vil si rett på sak, mye show it, don’t tell it – det er lite rom for refleksjonsprosa. Og det er en jeg-roman.

Vi møter Elise som kommer fra et møblert hjem. Hun er flink, særlig til å synge. Men dette får vi vite etter hvert, boka åpner med et møte i Anonyme Narkomane (NA), Elise prøver å komme ut av et rus- og narkotikahelvete. Hva har ført henne hit?

Tida skrus tilbake til det startet. Elise er ei ambisiøs jente, hun vil ikke bare være bra – hun vil være best. I det aller meste. Hun synger og gjør det bedre enn de fleste, og hun vil bli likt – være vakker og pen. Som jente i en sårbar tenåringsalder veit vi jo at det kan føre til så mangt, ikke minst en kroppsfiksering og et press om å være tynnest mulig. Det skjer også med Elise, hun slutter nærmest å spise. Mønsteret etter ribbena blir synlige mellom puppene hennes, pupper som er i ferd med å forsvinne, vekta kryper til langt ned på 40 kg-tallet.

I en sånn setting er alle mennesker, kanskje særlig unge jenter, svært sårbare. Sårbare for den mindre vakre siden av livet, for en helt annen musikk enn den Elise har fått med seg hjemmefra. Og heller ikke musikklærere er ufarlige.

Det begynner som for de fleste med alkohol, fortsetter i piller og røyking og ender ytterst i sprøytespissen. I Oslo, og aller helst i Brugata der de mange utslåtte befinner seg. Elise møter Joakim, som nok dessverre er mindre interessert i henne enn i veldig mye annet rart.

Mammaen til Elise bruker som mødre flest alt for lang tid før hun skjønner tegningen, og da hun endelig gjør det, er det kanskje for seint. Men mamma prøver, hun er bekymret, hun er redd. Men forer datteren likevel med de pengene Elise trenger for å fortsette sitt liv i nærheten av gateplanet. Mammas omsorg er rørende, men også smertefull å lese om. Hun er full av kjærlighet og fortvilelse, men har relativt liten forståelse av hva dette egentlig handler om. Og ikke minst om hva hun kan og skal gjøre for å få datteren tilbake på livssporet.

Kjos Fonn har ikke bygget opp en streng kronologisk fortelling, men hopper i forholdsvis korte avsnitt litt fram og tilbake i tid. Viktige flashback slippes med jevne mellomrom. De blir mer belysende enn forklarende. Forfatteren prøver aldri å årsakforklare hvorfor Elise har falt ned i denne elendigheten. Dette er mer en tekst som bare ER der nede.

Språket er konkret og sanselig – ja, det har mange islett av erotikk. Et liv i sus, men aller mest i rus, medfører en del seksuell aktivitet av både frivillig og ufrivillig karakter. Elise både gir og tar, her legges lite imellom. Her kles ikke sjelden mange både forsvarsløse og nakne. På sitt beste er også dette sterk lesning.

Er denne romanen et skremmeskudd til ungdommen eller foreldre som har barn i denne alder? Nei, jeg syns ikke det. Men det er sjølsagt vondt å lese om en virkelighet som den Elise lever i, det er lett å rives med i hennes livssmerte. Og sjøl om romanen verken er moraliserende eller skisserer noen løsning, fader den ut i et håp om at heller ikke dette er livets undergang. Men at dette setter spor i den som gjennomlever det, og vi som leser om det, er hevet over tvil.