JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er skrevet en del bøker om håpløse ledere, både i arbeidslivet og på andre arenaer. Og flere kommer sikkert til å bli skrevet i tida som kommer. De fleste av oss er store deler av vår våkne døgntid på jobben, det er for mange der svært mye skjer. På godt og vondt. Og sjefen er et yndet mobbeoffer nesten overalt. Så hva passer bedre med å innlede det nye året med ei bok i samme innholdsmessige sjanger.

Det er imidlertid på sin plass allerede i innledningen av denne teksten å sitere fra den advarselen som pryder forsida av boka. Der står det: «Denne boka fikser ikke sjefen din. Den fikser ditt forhold til sjefen din». Det er nemlig forholdet som er viktig her. Sånn sett har den et ganske individualistisk perspektiv. Og det er sjølsagt lov, det gjør i hvert fall boka kanskje litt mer annerledes enn andre bøker om mye av det samme. Boka inneholder også en del historier fra virkeligheten der forfatteren har pyntet litt på navnene han bruker.

I sin avslutning skriver forfatteren Per Henrik Stenstrøm, til daglig foredragsholder og rådgiver for ledelse og kommunikasjon, blant annet følgende om disse historiene: «Disse historiene viser at det går an å finne løsninger der hvor det å ta en prat med sjefen ikke er et alternativ, og det å si opp jobben heller ikke er et alternativ. I dette mellomrommet må det finnes løsninger som skaper bedre arbeidsdager for alle som sliter med lederen sin». Alternativet er altså å gå din egen vei.

Stenstrøm opererer i boka sjølsagt ikke med virkelige navn, bare fiktive. Her skal ingen konkrete mennesker støtes eller gjenkjennes. Men det er typer av sjefer og ledere han går løs på, og de karakteriseres nærmest ved rene arketyper. Som bølla, kontrollfriken, surrehuet, verdensmesteren, kosegeneralen, den inkompetente og sleipingen. Gjenkjennbare typer, bevares, skjønt det fins sikkert også en mengde flere. Hvorfor akkurat disse har fått plass, forblir et ubesvart spørsmål. Stenstrøm innrømmer også at å tenke at den sjefen som ikke er akkurat som du ønsker hen skal være, er en idiot, er i seg sjøl idiotisk. Underforstått i boka er imidlertid den tanken at sjefen er en idiot likevel ganske utbredt. Her handler det om å leve med det, og i det, men likevel forsøke å gjøre noe med det. For sjefens væremåte kan vi ikke gjøre stort med, synes det som om forfatteren mener, her fungerer verken verneombud, tillitsvalgte eller andre kolleger. Sjefen er nærmest uforbederlig, vi må gjøre det beste ut av situasjonen. Dermed blir de rådene Stenstrøm her lanser en mengde av verken allmenne HMS-tiltak eller andre ting som kommer arbeidskollektivet og fellesskapet til gode. For det er vel neppe for sterkt å anta at om de sjefene som forfatteren her beskriver er så ille som han vil ha det til, og for eksempel bølla her er temmelig ufyselig, så rammes mange andre arbeidskolleger også. Men det er altså ikke tema for boka. Her skal den enkelte klare seg som best hen kan i en situasjon av håpløshet og frustrasjon.

Skjønt, det er god kutyme å anmelde ei bok på sine egne premisser, ikke den boka du skulle ønske forfatteren hadde skrevet. Det beste ved Stenstrøms bok er nok beskrivelsene av de ulike sjefstypene han har valgt. De kan kanskje være noe karikerte, svært lite her i livet finnes i absolutt ren form, heller ikke alkohol, men trekk ved disse sjefstypene er jo gjenkjennbare. Og at de ikke er spesielt velegnede til å skape en god arbeidskultur eller et godt miljø på jobben, er det ganske lett å være enig i. Og om du ikke er sjef eller leder sjøl, og føler deg truffet, så er det mange artige og treffende observasjoner her også. Men dette er altså mer enn sjølhjelpsbok enn en lærebok i HMS.