JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det henger en mann over pianoet i ei godt møblert stue. Ei bikkje løper hvileløst rundt og gir fra seg noen fortvilte lyder. For pianisten er død. Pianisten har tre barn og ei kone som skilte seg fra ham for tretti år siden. Hun forelsket seg i en annen. Etter hvert får flere enn bikkja vite om dødsfallet. Pianisten, som var en ganske berømt komponist, satt og spilte på et piano som hans ekskone visst nok hadde kjøpt av Geirr Tveit (Vi skal ikkje sova burt sumarnatta). De tre middelaldrende barna Carlo, Ellen og Amund kommer til det store, men rotete huset som en gang var deres barndomshjem. Først et gravøl der store deler av familien deltar, deretter foreslår Ellen at alle søsknene skal bli igjen ei uke i huset, tømme det og få det solgt. Sånn blir det. Dette er et resymé av opptakten til filmen «Alt skal bort», et litt annerledes arveoppgjør. For her kastes det langt mer enn det spares på.

Men helt smertefritt går dette sjølsagt ikke. Et ubehagelig element er at også ekskona Elisabeth, og altså de tre søsknenes biologiske mor, også blir med på ryddedugnaden. Hun er spesielt hypp på pianoet sjøl om hun aldri vil innrømme det. Her tror de nemlig det ligger en del økonomiske verdier.

I løpet av denne uka, og etter hvert som de finner ulike ting som skaper minner om en strabasiøs barndom og ungdom, rulles mye av familiehistorien opp. Amund var vilt forelsket i nabojenta, Carlo var det musikalske vidunderbarnet som til og med vant en pris for unge komponister og Ellen som allerede i tidlig alder viste et stort talent for å ta vare på dem rundt seg. Hun ble en slags reservemor etter at Elisabeth bare forsvant ut av deres liv. Sistnevnte er Ellen bitter på fortsatt, og noe hun ikke unnlater å nevne så ofte hun kan. Det er kanskje det eneste elementet som er med på å forsure stemningen i denne ellers så koselige filmen. Det kalles vel feelgood, på kritikerspråket. Kriser har det vært i denne familien, noen er der fortsatt, men de glatter det meste over i en slags trang til forsoning. Ellen har ei datter, men er skilt, Amund lever med tre barn og ei kone han ikke er sikker på om han elsker lenger og Carlo – som nok er den mest frustrerte – er barnløs og uten nær familie. Carlo er også i ferd med å stagnere som kunstner. Likevel er det ingen som depper unødig i denne fortellingen.

Huset tømmes mer og mer etter som filmen skrider fram. Et glass rødvin blir det også plass og tid til på kvelden etter endt jobbing. Den lystigste figuren her er kanskje Amund som med sine ablegøyer bringer inn et humoristisk element i det hele. Til dem som både ønsket seg, og forventet, mer konfronterende scener – oppgjør med mor og far, eller andre klassiske familiekamper, er dette altså ikke filmen. For meg var det svært befriende at den nettopp ikke var akkurat dette. Den har et litt annet perspektiv for sjalusien og kampene under et arveoppgjør. Den viser faktisk at dette også er mulig.

Vel blåst for en film som er verdt å se. Bare du ser den på kino.