JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er ikke hver dag den verdensberømte filmskaperen Pedro Almodóvar beveger seg utenfor sitt hjemland. Men i sin siste film «The Room Next Door» har han tatt steget ut av Spania. Og tatt med seg engelskspråklige skuespillere til New York City hvor denne filmen starter. Her møter forfatteren Ingrid og krigsjournalisten Martha hverandre. Det er svært lenge siden sist. Dessverre møtes de i litt bedrøvelige omstendigheter. Ingrid er i byen for å lansere sin nye bok, mens Martha ligger på sjukehus. Hun har fått uhelbredelig kreft, men får likevel tøff behandling. Ingrid besøker henne, de har dype samtaler – blant annet snakker de om en felles kjæreste de en gang hadde. Og om mye, mye mer.

Kreftsyke Martha gjenopplever noen av sine opplevelser som krigsreporter. De viser at hun også har sett døden i hvitøye tidligere. Nå er hun ikke redd for å dø, men hun vil dø på den rette måten – døden hennes skal være verdig. Hun spør Ingrid om ikke hun kan være med henne og bo på rommet ved siden av mens hun tar sitt eget liv. Martha har nemlig fått tak i medikamenter som kan bistå henne med dette. Men hun vil ha et menneske i nærheten når hun trekker sine siste åndedrag.

Ingrid blir etter litt grubling med på Marthas forslag, og de kjører til et arkitektonisk svært moderne hus i byen Woodstock (ja, der festivalen i 1969 egentlig skulle vært holdt), et par timers bilkjøring fra NYC. De installerer seg på hvert sitt rom, og sånn går nå dagan. Som publikummere blir vi tilhørere til utallige dype samtaler mellom de to venninnene, om både liv og død. Det er en langsom film dette, og uten noen av de crazy påfunn som Almodóvar har vært i stand til å skape i mange andre av sine filmer.

Martha gjør til slutt som hun lovet. Det samme gjør Ingrid. For Ingrid var det snakk om aldri å røpe hva de hadde avtalt. Barmhjertighetsdrap, som dette er en avart av, er nemlig ulovlig. Ingrid må gjennom et tøft avhør av en ganske fanatisk politimann etter Marthas død. Og filmen toner egentlig ut før spørsmålet er juridisk avklart. Uten at det er noe hovedpoeng.

Dette er en nydelig, rolig og langsom film om liv og død, om verdighet og sjølbestemmelsesrett – ja, om retten til å være et sjølstendig menneske som vil leve livet på egne premisser. De to damene er sterke på hvert sitt vis. De aksepterer ingen slinger i valsen.

Da rulleteksten kom etter denne filmen, var det fullstendig stille i den halvfulle og intime kinosalen. Til slutt kom lyset på, og vi vandret ut. Det var få, om noen, som pratet sammen. Antagelig hadde alle sammen nok med sine egne tanker.