JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi er på en hotellbalkong i sjuende etasje. Et ektepar krangler. På balkongen er også en halvannet år gammel gutt. Elias. Plutselig er han der ikke mer, men på full fart på vei ned mot asfalten på bakken. Dette er så presist beskrevet at det er vanskelig ikke å se det for sitt indre så grusomt bilde enn er.

Og det er åpningen på Karin Fossums siste roman «Formørkelsen», en åpning som slett ikke er for sarte sjeler. Mange vil nok fortsatt kalle dette en krim fordi Konrad Sejer kommer jo raskt på åstedet, politietterforskeren som følger Fossum i tykt og tynt. For spørsmålet er jo åpenbart: Hvem dyttet Elias over balkongkanten? Var det faren Miele eller moren Sylvi – det viser seg raskt at de kan være gæren nok til å utføre den grufulle handlingen begge to.

Etterforskningen kommer imidlertid ikke dit den helst vil: til oppklaring av saken. Saken blir henlagt, og de to blir frikjent inntil videre. Sejer håper på en seinere tilståelse. Dermed følger vi Miele og Sylvi i deres sorgarbeid. Forfatteren ruller opp store deler av deres liv. Ingen av dem er typisk A4 i den grad sånne mennesker fins. Miele er opprinnelig serber fra Beograd, mens Sylvi er så norsk som noen, men sliter med store alkoholproblemer. Vi blir kjent med Sylvis mor også, samt deler av Mieles familie. Politietterforsker Sejer kjenner de fleste av Fossums trofaste lesere – og jeg er en av dem – fra tidligere, så han er det få eller ingen nye opplysninger om denne gangen.

Det som bærer romanen er hvordan forfatteren gradvis avdekker Mieles og Sylvis personligheter. Sakte men sikkert trer de fram med alle sine styrker og mangler. Og det underlige er at de faktisk kunne vært deg og meg. Her viser Fossum noe av sitt fortrinn som forfatter – hun er en mester til å få litt skakkjørte karakterer til å framstå som humane og troverdige, som mennesker vi blir glade i på et merkelig vis. Bristene hos Miele og Sylvi er ikke større, eller verre, enn at de kunne vært våre egne – ja, de er ofte våre. De fører et språk som deg og meg, de tenker, drømmer og lever som svært mange andre. De har bare kommet litt skjevt ut, de spiller ut noen dårlige kort til feil tid – og de reddes sjelden av gongongen.

Verken Miele eller Sylvi kommer over dødsfallet til Elias, de bærer ham med seg i minnet. Mer levende enn dø. Da Sylvi ganske kort tid etterpå får et nytt barn med en annen mann, blir det litt fart i romanens handling. Men ikke mer fart enn at Fossum fortsatt gir rom for refleksjoner og tid til tenkning. Også for leserne. Samtidig følger Konrad Sejer med – han klarer ikke å slippe saken.

Etter hvert nærmer etterforskeren seg en slags løsning. Men har det egentlig skjedd en forbrytelse? Snakker vi bare om et hendelig uhell med katastrofalt resultat? Det skal ikke røpes her. Som vanlig hos Fossum er dette heller ikke det viktigste. Hun fortsetter å skrive romaner som angår oss alle. Om sårbare mennesker som kunne vært oss alle, om liv som tar helt andre retninger enn det som var tiltenkt – om godt og ondt. Aldri i et vakuum, men heller aldri moraliserende.

Karin Fossum skriver gang på gang, i bok etter bok, roman etter roman, fram karakterer du blir glad i, karakterer som du kjenner deg igjen i og som du får lyst til å trykke til ditt bryst å gi en stor bamseklem. Det er godt gjort, det er stor skrivekunst.