JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den litterært produktive Sissel Gran er ute med fagbok igjen – får hun egentlig tid til å være terapeut? Denne gangen handler det om begjæret, noe som rammer oss alle, sjøl om ikke alle er så bevisst på begjæret som Gran. Og det er kanskje greit nok. For begjæret er besværlig, enten vi tenker på det eller ei, problematiserer det eller ikke – ja, det kan ta nattesøvnen fra den mest hardbarkede machomann. Ikke minst fordi det tilsynelatende kan virke som det er irrasjonelt, noe som ikke skulle ha vært der. Gran er neppe enig i det, ikke jeg heller. Livet er som det er, vi mennesker er fulle av motsetninger som både Bob Dylan og den amerikanske poeten Walt Whitman med flere minner oss om.

Og apropos poetene, dikterne, skjønnlitteratene – Sissel Gran er ikke bare sjøl en leser, av likt og ulikt, skjønn- som faglitteratur, hun tror på litteraturen med all sin kraft. Hun tar litteraturen på alvor, ser at den er en del av livet. Ikke bare for folk flest, og antagelig mange av hennes klienter i rollen som terapeut, men også som en helt legitim del av virkeligheten.

«Det er jo bare en roman», er det mange som sier. Jeg tilhører i likhet med Gran den delen av menneskeheten som nok ville har strøket «bare» i den setningen. For en roman er virkelighet det også, den er oppdiktet, men slett ikke et «bare» – ja vel, men den kunne vært virkelighet, den er sannhet like mye som alt annet. I hvert fall for oss som leser. Og vi er flere enn mange tror.

Gran bruker altså særlig skjønnlitteraturen for alt hva den er verdt i de fleste av sine bøker. Denne her er ikke noe unntak. Og begjær, det er romanene fulle av. Ikke bare den utskjelte og såkalte kiosklitteraturen, men også Kafka, Beckett, Dostojevskij og Hemingway – begjæret slipper vi rett og slett ikke unna, like lite som vi slipper unna kjærligheten.

Og akkurat «kjærligheten» er vel Grans favorittema, ingen bok uten at den synger bakom det hele. Vi kan love å elske hverandre til døden skiller oss ad, altså troskapseden i et hvert kirkelig bryllup, men når begjæret dukker opp – og det gjør det som regel en eller annen gang for de aller fleste av oss – skjer det ting, ofte kroppslige, som ryster de fleste. Det er ulike aspekter ved nettopp dette begjæret Grans nye bok handler om.

Gran benekter ikke et sekund hvor sterkt begjæret er, hvor altoppslukende det kan være, hvor blindt og beherskende det er. Og i gitte situasjoner er det ikke bare mektig, men også godt – som en rus da du minst aner det. Men, begjæret har sjølsagt som veldig mye annet en bakside, og det har en konsekvens – særlig om det får løpe fritt. Og hvor fritt begjæret skal løpe, hender det ofte at vi rett og slett ikke har kontroll over. Et særmerke ved begjæret er at det nærmest per definisjon er ute av rasjonalitetens kontroll, det har en villskap ved seg som kan skremme faen på flatmark. Begjæret lever sitt eget liv.

Begjæret er i mange miljøer noe som må skyves under teppe av ulike grunner, det være seg religiøse som politiske miljøer. Det er kanskje under begjærets makt og herredømme vi mennesker oppdager at vi er i slekt med dyrene – ja, at vi jo egentlig er pattedyr vi også. Og det passer ikke like godt i alle sammenhenger.

Noe av det fine med denne boka, og Grans undersøkelser av hva begjæret egentlig er for noe, er at hun aldri et sekund bringer inn en moralsk målestokk i sine beskrivelser av fenomenet. Nei, hun behandler begjæret som en helt rettmessig og legitim del av det å være menneske, hun er nysgjerrig på hva det er, hvilke former det tar, men sjølsagt også om vi på noen måte kan kontrollere begjæret. Svaret på det siste er vel at det er svært vanskelig, og kanskje verken mulig eller ønskelig. På mange måter viser begjæret oss at vi som mennesker er feilbarlige vesener, at vi gjør mange ting vi ikke ville ha gjort om vi var forhåndsprogrammert av en moralsk datamaskin. Paradoksalt nok gjør begjæret, også det mørke og det mange av oss kanskje heller ikke helt vil vedstå oss, mennesket til et menneskelig vesen.

I denne boka knytter Sissel Gran begjæret opp til kroppen, til det fysiske, og veldig nært opp mot seksualiteten. Ved et par anledninger er hun inne på at begjær også er mer enn higen etter en annens kropp, mer enn forbudt kjærlighet. Skal jeg være ekstra kritisk og vrangvillig, så kunne jeg godt tenkt meg at Gran problematiserte begjæret på andre felter enn kroppens higen også. Men en sånn innvending er i nærheten av å ønske seg en annen bok enn den hun har skrevet. Og det er dårlig anmelderi. Hvorfor ikke ei ny bok om nettopp dette?

«Men størst av alt er begjæret», som sjølsagt henspiller på et kjent og kjært bibelsitat, fortjener som mye av det andre Sissel Gran har skrevet mange, mange lesere.