JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

7. november 2016 døde Leonard Cohen, den canadiske poeten og musikeren som knapt har sin like i nordamerikansk moderne kulturhistorie, i sitt hjem i Los Angeles.. Da var han 82 år gammel. Datoen er ironisk nok den samme som da Donald Trump ble valgt til president i USA. Jeg antar at akkurat de to hadde svært lite å snakke om. For mange nordmenn er Cohen kanskje mest kjent som han som stjal kona til Axel Jensen, og hadde et livslangt vennskapsforhold til henne – Marianne Ihlen – resten av livet. Men han klarte aldri å holde på henne. Det var ikke Mariannes feil, det var hans. En gedigen skjørtejeger som han var. Men en sang fikk hun med tittelen «So long, Marianne», en av Cohens mange vakre sanger.

Nå går det en dokumentarfilm på norske kinoer med hovedtittel «Hallelujah» - hans kanskje mest berømte sang som utallige artister har gjort cover-låter av. Til og med fire norske gutter, som knapt var født den gangen Cohen startet karrieren på 1970-tallet. Jeg oppdaget ham også den gangen, på 1970-tallet. I dette rocke-tiåret kunne det være en utfordring å si at du likte Cohen, han var liksom for soft for mange av mine venner den gangen. Jeg trosset heldigvis sånne synspunkter og holdninger.

Det er mye å si om Leonard Cohen – ja, det er også skrevet bøker og biografier om ham. Også bøker oversatt til norsk. Og det er utgitt så vel romaner som diktsamlinger. For det var forfatter han startet som. Men ble raskt oppfattet som en nokså mislykket kunstner. Lidende og melankolsk. Og framfor alt: tekstene hans var vanskelige å forstå. Cohen gikk sine egne veier, den gangen, som også alltid seinere.

Så prøvde den relativt blyge gutten med jødisk bakgrunn og oppvekst i Montreal, og som for alt i verden ville bli kunstner, seg på litt visekunst. Han hadde en gitar, kunne noen akkorder, men hadde aldri likt seg på en scene. Det var han for sky til. Før han dro til med Suzanne, en av hans første klassikere, og ble nærmest et ikon over natta. Han giftet seg for øvrig en del år seinere med Suzanne Elrod, ei dame han fikk to barn med – sine to eneste. Sønnen Adam som ble musiker og datteren Lorca som ble fotokunstner.

Dokumentarfilmen «Hallelujah» er ikke en fullstendig biografisk gjennomgang av Cohens liv. Den kretser egentlig mer rundt denne låta som han brukte så lang tid på å skrive, den er så å si hans hovedverk. Den betydde ikke bare mye for ham, men for svært mange andre også. Inkludert Bob Dylan som vi også møter i filmen syngende nettopp «Hallelujah». De møttes også de to store, forteller Cohen i filmen. Da snakket de høflig om hvor store genier de begge var, sier Cohen ironisk. Noen daglig omgang hadde de nok aldri. Antagelig var det ikke plass til to så store personligheter ved siden av hverandre.

Filmen sneier innom en del personlig sider ved Cohen. Hans jødiske bakgrunn var viktig for ham. Skjønt «Hallelujah» visst nok skulle være et forsøk på å ta dette religiøse utropet ned på jorda. Hvor religiøs Cohen var, er diskutert om lag like mye som Dylans religiøsitet. Han var for øvrig jøde Dylan også. Så at de ikke helt fant tonen, er litt merkelig.

Filmen skjuler heller ikke at Cohen likte det annet kjønn ganske godt. At Marianne Ihlen imidlertid ikke er viet noen annen plass enn et flyktig sommerbilde, er kanskje litt rart. Men så er dette ikke en norskprodusert film. Men at Cohens turbulente liv gjennom mange, mange år på den gresk kunstnerøya Hydra mer eller mindre er utelatt i filmen, virker litt pussig. Kanskje skyldes det at hans mest intense år på Hydra var mens han var i 20-årene. Og filmen starter om lag da Cohen er 30.

Livet i klosteret, i sju år da han begynte å bli en aldrende mann, er imidlertid med. Han fant seg aldri helt til rette der, men det viste framfor alt at han var et intenst søkende menneske gjennom hele livet. Han var på sett og vis som tittelen på en av hans kjente sanger: Bird on the Wire.

Sjøl har jeg vært på to konserter med Leonard Cohen. Den første på Kalvøyafestivalen, den andre noe seinere i Oslo konserthus. Den mest legendariske er nok den han holdt på Chateau Neuf. Det var på 1970-tallet. Midt under konserten kom det en bombetrussel. Alle måtte forlate bygningen. Cohen tok med seg kassegitaren ut på plenen og fortsatt konserten der. Der skulle jeg gjerne ha vært!

Filmen presenterer ellers den Cohen mange av oss ønsker å se. Myten. Mannen som alltid var sofistikert, pent kledd, alltid svarte på journalisters spørsmål, alltid vennlig og høflig, men kryptisk. Ikke fordi han ønsket å være sær, men fordi – liker jeg å tro – han mer eller mindre så på seg sjøl som en slags canadisk Sokrates. Cohen visste at han egentlig ingenting visste. Og tok konsekvensene av det.

Men det er likevel sangene hans, og kanskje særlig tekstene, som lever videre. Filmen gir oss altså «Hallelujah» i utrolig mange versjoner, men vi får høre – i hvert fall bruddstykker – av mange av hans andre highlights også. For eksempel «If It Be Your Will», «Gypsy Woman» og mange flere,

For Cohen-fans er filmen en perle. For skeptikerne: Gjør et forsøk! For det er solid filmdokumentarisk håndverk bak filmen også.