JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ja, jeg innrømmer det så gjerne – jeg har brukt lang tid på å reflektere over hva jeg skulle mene om Dag Solstads (1941-2025) siste bok som han i tradisjonens tro har kalt en roman. I egne øyne var han jo en romanforfatter, og bare det. Hvorfor har jeg brukt så lang tid? Jo, fordi dette er en merkelig bok. Og på et vis var den også varslet, i hvert fall fra forlaget. Teksten er, som også tittelen røper, skrevet i 2022, da forfatteren var 81 år gammel, altså for tre år siden. Som kjent så døde Solstad 14. mars i år.

Innledningsvis har jeg kommet til at jeg vil understreke tre forhold.

For det første, hadde dette manuset blitt lever til forlaget av en debutant, ville det ganske sikkert blitt refusert. Det betyr ikke at det er dårlig skrevet, men sier en del om det skjønnlitterære universet i vår lille land. Denne boka er mer kulturpolitisk interessant enn den er nødvendig av skjønnlitterære grunner.  

For det andre er dette en roman så uttalt sjølbiografisk at den går virkelighetslitteraturen til Knausgård og andre likesinnede en høy gang. Var det noen jeg aldri trodde skulle gå inn i denne «sjangeren», så var det Solstad – ja, han har vel ved en anledning eller tre ymtet frampå om at dette egentlig står diktningen hans ganske fjernt. Skjønt, både hans roman 16.7.1941 og hans siste «travroman», «En sann svir», som kom ut tidligere i år, er eksempler på det motsatte. Det viste seg nemlig at Solstad ikke var så sjenert at han ikke kunne fortelle litt om seg sjøl likevel.

Og for det tredje: Kan det tenkes at den litterære dømmekraften til en 81-84-åring kanskje ikke er på samme nivå som tidligere? Jeg veit hvem og hvilken forfatter jeg snakker om, men det må være lov å stille spørsmålet likevel.

For etter mitt skjønn, om noen så langt fortsatt skulle være i tvil, denne boka – kall den gjerne roman for min del – er ikke Solstads beste. Sjøl om vi kjenner igjen det tidvis vidunderlige språket, de lange setningene, de praktfulle innskuddene, de overraskende og kjetterske tankesprangene, de frivillige og ufrivillige morsomhetene – ja, dette er umiskjennelig Dag Solstad.

Men hva handler det om? Svar: Dag Solstad fram til han ble elleve-tolv år i 1952-53. 29. januar i 1953 døde nemlig hans far, en mann forfatteren aldri klarte å glemme. Men kanskje enda viktigere var at på dette tidspunktet i livet fant Solstad ut at han var kommunist, en ganske uvanlig erkjennelse for en 11-åring og noe han for all del ikke turte å nevne for sin far. Da hadde helvete vært løs, ifølge forfatteren. Dette er for så vidt et morsomt grep for de fleste av oss – kanskje med unntak av professor emeritus Bernt Hagtvet – men det tilfører ikke denne teksten noe mer tyngde at dette faktum gjentas og gjentas i det kjedsommelige. Det er ikke Jon Fosse, gjentagelsens mester i norsk skjønnlitteratur, som har skrevet dette. Det blir noe manisk over repetisjonene.

Som allerede nevnt handler denne teksten om en kort del av Solstads liv. Det mest overaskende er nok hvor åpenhjertig og ærlig han er. Jeg visste han hadde et sterkt forhold til sin far, men ikke et så negativt forhold til sin mor. Dessuten er moren til Dag minst like nærværende i denne teksten som faren. Men moren og Dag var altså slett ikke på bølgelengde.

Og til alt overmål gir han storebror Cato en viktig rolle i denne romanen på 105 sider. Cato dro tidlig til sjøs og forlot fødebyen Sandefjord som tenåring. Han bosatte seg etter hvert i Spania, stiftet familie der – og det hendte lillebror besøkte ham uten at det ser ut som de hadde verdens næreste forhold.

En vakker avslutning på denne teksten er når Dag Solstad forteller om sin kjærlighet til sin kone Therese Bjørneboe som han var gift med i 30 år. Men heller ikke det kan gjøre mer enn å rettferdiggjøre at boka sjølsagt fortjener sin plass i litteraturhistorien, men er et stykke unna Solstads topp 10.