JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Forfatteren Cecilie Hansson har et sterkt forhold til den tsjekkisk-jødiske forfatteren Franz Kafka. Det er hun sjølsagt ikke aleine om. Men alle skriver ikke romaner om det. Svenske Hansson har gjort virkelighetslitteratur ut av det. Eller hva vi skal kalle sjangeren hun skriver «Kafkalungen» i. Jeg merker meg at forlaget ikke har plassert merkelappen «roman» noen steder i eller på boka. Fiksjonsroman er vel også et begrep som er i omløp.

Uansett, det hele handler om fortelleren, som altså har samme navn som forfatteren, allerede i tidlig alder ble fascinert av den tuberkuløse Kafka, han med den minimalistiske prosaen, han med verdensberømte romaner som «Prosessen» og «Slottet» - romaner som nærmest lever sine egne liv i det litterære kretsløpet. «En kafka-prosess», hvem har ikke hørt eller brukt det begrepet når de har følt seg helt fortapt i omgivelsenes maktstrukturer – enten det handler om byråkrati eller andre tungrodde systemer der du som enkeltmenneske føler deg maktesløs og fortapt.

For fortelleren i denne boka, som akkurat som forfatteren egentlig kommer fra Nord-Sverige, handler det aller mest om Kafkas personlige opplevelser, hans sjukdom, ensomhet og angst for livets vanskeligheter. Hun lærer seg tidlig tysk for å lese sin store helt på originalspråket. Og drar til Wien og Kierling hvor Kafka også levde og åndet for over 100 år siden. Hun besøker blant annet et sanatorium han var på og gjenopplever på sitt vis deler av sin helts liv.

Men det er ikke bare Kafkas litteratur som har fattet fortellerens interesse. Også hans lungesykdom, eller altså tuberkulosen, står i sentrum. Ikke bare fordi hennes mormor i Tornedalen der langt nord i Sverige en gang for lenge siden hadde sykdommen og var lagt inn på sanatorium, men også fordi hun føler seg ikke helt frisk hun heller. Er hun tuberkuløs hun og? I vår tid? Er ikke tuberkulose utryddet? I hvert fall blir hun en dag utsatt for en voldsom blødning fra underlivet. Og dermed gjør hun den fantasifulle koblingen til Kafkas hyppige blodstyrtninger.

Den kafka-koblingen er jeg litt usikker på om jeg kjøper, den blir litt i overkant fantastisk. Men måten fortelleren leder oss gjennom Kafkas liv, særlig altså hans sjukdom og forhold til sine kvinner, er fascinerende lesning. Og en form for voksenopplæring.

Hansson skriver godt. Levende og konkret. Blod er en sentral ingrediens, både som konkret rekvisitt og i mer overført betydning.  

Det er som fortelleren ønsker at hun var Franz Kafka, med alle hans eksistensielle problemer og livskvaler. Men får hun det til? Hun leter febrilsk i hans litteratur, både i de nevnte romaner og som «I straffekolonien» og den berømte novellen «Forvandlingen». Men hun kommer ingen vei. Hjemme har hun en mann og et barn som heller ikke kan hjelpe henne på vei. I hvert fall sier de ikke stort.

Helt mot slutten av boka sier fortelleren: «Å få en innsikt. Å forstå noe i dybden, som man tidligere har trodd man har forstått. Å se sammenhenger. Å bryte dem opp, sette dem opp mot hverandre. Å ikke klare å sette punktum, aldri noensinne klare å sette punktum.»

På mange måter er dette en god konklusjon på denne teksten, og kanskje også på livet sjøl.