JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Johan Harstads roman «Max, Mischa og tetoffensiven» er en mektig roman målt etter de aller fleste standarder. Romaner på nesten 1100 sider som klarer å engasjere deg til the bitter end er sjelden vare. Her rulles en hel generasjons liv, og vel så det, opp både på et individuelt og et samfunnskulturelt plan.

Vietnamkrigen er like viktig som hovedpersonens kjærlighetsliv. Og det formidles med et språklig trykk og en språklig finesse som heller ikke er hverdagskost.

Denne bør alle med interesse for litteratur og samfunn lese. Så raskt som mulig. Ikke stopp halvveis, festen er ikke over – det er mer kake igjen.

Hva handler den så om? Hovedperson og forteller er Max. Født i Stavanger, men flytter til Long Island på USAs østkyst – en times togreise fra Manhattan – sammen med foreldrene sine mens Max ennå er i tidlig tenårene. Foreldrene er gamle radikalere, i USA går dette fort over. Etter hvert går også ekteskapet over, og Max blir skilsmissebarn.

Det mest bemerkelsesverdige sånn helt i starten av denne teksten er kanskje hvor fort Max integreres i samfunnet – han blir amerikaner mer eller mindre over natta. Og får en ekte bestekompis, jøden Mordecai. Og etter hvert en kjæreste – Mischa, som han forelsker seg i som 16-åring. Mischa er syv år eldre enn ham.

Og hun er kunstner. Fra canadiske Toronto. Beskrivelsen av dette kjærlighetsforholdet driver romanen fram gjennom flere hundre sider, det er sterkt medrivende – gjenkjennbart for flere enn meg, vil jeg tro – det har temperatur så det holder.

Vennskapsforholdet mellom Max og Mordecai er det også en sann svir å lese om. Og alle utlegginger og tolkninger av favorittfilmen til Max – Francis Ford Coppolas «Apokalypse nå» – filmen som er sånn løselig basert på Joseph Conrads mesterverk «Heart of Darkness», er også et bærende element i teksten. Noen vil vel si at «Apokalypse nå» også er et mesterverk. Og det er i så fall greit nok for meg.

En sentral fyr i denne romanen er Ove – eller Owen som han etter hvert blir hetende, onkelen til Max. Han var den første som stakk over dammen og havnet til alt overmål i Vietnam. Politisk ukorrekt som dette var, skammet han seg så mye at han aldri fikk rotet seg til å skrive hjem til mor, far og bror. Ikke en gang for å si hvor han var, eller at han nok aldri ville komme hjem til Norge igjen. Sånt er aldri populært blant de der hjemme.

Liker du å slentre gatelangs på Manhattan, så har du gode sjanser for å like denne romanen. Særlig hvis du har kartet og gatelogikken inne. Avenyer, som det som kjent er tolv av, går sør-nord, streets, som det er langt over 100 av, går øst-vest. Enklere og mer ryddig kan det ikke bli. Fortelleren i romanen, som stort sett er Max, har full kontroll. Og gir ofte bare de mest nødvendige referansene, nummer ditt og datt.

Så god kontroll har han ikke over livet – verken sitt eget eller andres. Men hvem har egentlig det? Dette er en roman hvor det skjer mye.

Max’ yrkesvalg legges relativt tidlig i livet. Allerede på skolen blir han interessert i teater. Først som skuespiller, deretter som regissør. Som voksen turnerer han rundt i landet som teaterregissør. Derfor er vi også innom California og vestkysten, så vel Los Angeles som San Francisco.

På et dypere plan handler dette om både hjemløshet og tilhørighet. Max lengter nok på sett og vis hjem til Forus, Stavanger og Norge, men han reiser aldri. De to andre sentrale figurene Mischa og Mordecai sliter minst like mye med å finne seg til rette, være til stede – være hjemme. Eller borte. For en av dem går det riktig ille.

Romanen har passasjer som er ganske morsomme, men grunntonen er tung og dyster. Ingen av personene vi møter her tar livet lett.

Jeg kan ikke skryte på meg et liv i nærheten av noen av romanens tre sentrale personer, men etter endt lesning av denne romanen føles det likevel som jeg har levd et helt liv. Å lukke boka etter siste side er nesten som å gå hjem fra en begravelse.