JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dette er Helga Flatlands sjuende roman. Den første som kom ut i 2010, fikk hun Vesaas debutantpris for. Hun er allerede en prisbelønnet forfatter som det er lov å stille store forventninger til.

I «Etterklang» møter vi to fortellere. Hovedfortelleren Mathilde er lærer på en osloskole. Der forelsker hun seg i en av elevene sine, 18 år gamle Jakob, og vice versa. Sånt skal ikke skje, Mathilde får sparken. Hva skal hun gjøre nå? Jo, hun har en drøm om å skrive en roman, hun er en av dem, og nå kan den kanskje virkeliggjøres. Men da må hun bort, til fred og ro. Hun leier seg inn på et sted i Telemark. Her skal det skrives. Mathildes fortelling er skrevet på bokmål.

I Telemark råder den gamle tradisjonen. Sånn har det alltid vært, sånn skal det også forbli. På gårdsbruket Mathilde kommer til er det Johs som er sjefen. Det er også han som forteller historien derfra på nynorsk. Johs har en bror som heter Andres. Og det går ikke bedre enn at Mathilde forelsker seg i han også – og igjen vice versa. Her fins det imidlertid et skjær i sjøen: Andres er gift, han har til og med barn. Utroskap er ikke lett å hanskes med for det sosiale miljøet i en drabantby eller i tjukkeste sentrum av Oslo, i indre Telemark er det helt umulig. Og det er nesten uten unntak inntrengeren som får skylda for elendigheten og umoralen, i hvert fall om inntrengeren i tillegg er kvinne. Og fra byen.

Dette må altså gå galt. Mathilde er riktig nok bestemt på å kjempe den tapre kampen, bite i seg bygdas vrede – ja, hun vil ikke flytte. Det blir Davids kamp mot Goliat – bygdedyret er som kjent sterkt og nådeløst. Og ikke bare Mathilde lider, av kjærlighetssorg og andre forsmådde følelser og fornedrelser – Johs har det ikke særlig bra han heller. Han er nemlig også forelsket i Mathilde, og har vært det fra første stund, han elsker ikke minst den frigjørende holdningen hennes. Men han tør ikke helt å erkjenne det før det er for seint. Johs blir stående mellom henne og broren Andres. Og lider på et vis valgets kvaler.

Et par andre karakterer av en viss interesse er også med i denne romanen, for eksempel den gudbenådede felespilleren Johannes – brødrenes bestefar. Han var nøye med å skille ei fele fra en fiolin – det første er ei hardingfele og et folkemusikkinstrument, det andre er noe bygreier som du spiller klassisk musikk i et orkester på. Det er forskjell på Knut Buen og Arve Tellefsen, liksom. I det hele tatt var Johannes en stridbar fyr, men er bare med i retrospekt da han på nåtidsplanet i romanen var død for noen år siden. Skjønt respekten for ham er ikke død, snarere tvert imot.

Flatland har tidligere vist at hun er god til å skildre mellommenneskelige forhold og den temperaturen som oppstår mellom oss – ikke minst når vi blir glade i hverandre, men kanskje ikke får det helt til å skinne. Denne romanen er ikke noe unntak. Likevel er det nok forholdet mellom by og land som er det mest sentrale temaet denne gangen. Byens uskrevne regler passer langt dårligere på bygda. Du må’kke komme her og komme her. Samtidig som et hvert bymenneske nok aldri klarer å forstå hvilke tradisjoner som har satt seg fast i fjøsveggene på landsbygda, og aldri har tenkt til å bli borte. Tradisjoner skal vi ikke undervurdere, eller hånflire av, de er harde og standhaftige som granitt. Det får Mathilde til gagns erfare i denne fortellingen.

En roman har det privilegium framfor en sakprosabok at den gjør seg best om den ikke trekker eksplisitte konklusjoner – men bare viser fram problemkomplekset i all sin nakenhet. Sånn sett er Flatlands roman eksemplarisk. Tar den positivt stilling til Mathildes mer frigjørende livsholdning? Er det hennes «moral» som står igjen som vinneren, den det er verdt å leve etter? Et feministisk stykke litteratur? Det er ikke så godt å si. Bokas avslutning er heller ikke så mye til hjelp, den er gåtefull, men skal ikke røpes her. Utover at den neppe blir applaudert i Hollywood.