JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Fire voksne herrer har skrevet en annerledes bok om de siste 200 årenes samfunnsutvikling. «Dovre faller», som boka heter, er filosof Espen Søbyes, historiker Harald Berntsens, forfatter Kjartan Fløgstads og forfatter Jon Langdals bidrag til historien om 1814 og den samfunnsmessige og politiske konsekvensene av den norske Grunnloven. Og i denne historien er også arbeidsfolk med, om noen skulle tro dette firkløveret hadde glemt dem!

Hele boka er skrevet på nynorsk. Det har jeg en mistanke om at vi kan takke Fløgstad for. Språkkampen har da også fått plass i teksten. Det har mange andre kamper også, til og med arbeidskamper. Forfatterne legger svært lite skjul på at deres perspektiv ses fra venstre. Heller ikke det er noen bombe.

«Dovre faller» hyller så vel de riktige dikterne som de riktige politikerne. Ibsen blir forstått sånn han skal, mens Bjørnson ruver som alltid. Og siden boka inneholder en mengde ganske små kapitler uten byline stiller nok nerdene blant oss ganske ofte spørsmålet: Hvem av de fire er ansvarlige for akkurat denne teksten? Der blir vi svar skyldig. Og bra er egentlig det.

Skjønt av temavalgene kan vi nok likevel gjette oss til hvem som har forfattet deler av teksten, og siden de fire har ganske ulikt stilnivå, er det i hvert fall noen steder all tvil fjernes. Som for eksempel her: «Nedlegging av hamnebyen Oslo blei framstilt som opning av hamna mot byen. På kaiane som hadde vore prega av utveksling av varer og tenester med den store verda, lukka nå dei gentrifiserte mellomlaga seg om seg sjølve og kaffikoppane sine. I mediesamfunnet drøymer både de ifrå utkanten, austkanten og vestkanten om å koma lengst mogleg ut på scenekanten, altså i rampelyset.» Dette er umiskjennelig satiren til Kjartan Fløgstad, for øvrig en satire vi finner igjen flere steder i boka. For det er ikke bare en morsom bok dette her, den har kritisk brodd også. Denne kombinasjonen har jo Fløgstad gjort til ett av sine litterære varemerker.

For de med interesser for arbeiderhistorie og fagbevegelse, fins det rikelig med stoff også. Her er innslagene fra historiker Berntsen nesten like synlige som de ovennevnte fra Fløgstad. Dermed er både telemarksindustrien, verksindustrien i Sauda og resten av Regnkysten og historien om Nygaardsvolden, i de hummelvikske skoger med. Også kulturhistorien får sitt. Og det politiske partiet som får mest juling er åpenbart Fremskrittspartiet. Mot slutten av boka blir det kanskje i meste laget av polemiske innslag. Da bikker det over til å ligne en debattbok.

«Dovre faller» er ei ganske lettfattelig, morsom historiebok vel verdt å lese – også for de som kjenner denne historien fra før.