JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ordtaket i tittelen her betyr at de som har noe viktig å gjøre, tar initiativ og handler. Handling er viktig når du har noe verdifullt eller nødvendig å bidra med. Det har forfatteren Kjartan Fløgstad. Ordtaket nevnes flere ganger i Fløgstads essaysamling av året, og er en svært treffende beskrivelse av en mann som sjøl er god på titler. For smak bare på «Skriftarbeid», tittelen på hans siste verk. Den er nærmest genial. I hvert fall for de av oss som veit at forfatteren, før han debuterte og var en ganske ung mann hjemme i Sauda, var skiftarbeider på hjembygdas smelteverk. Seinere har han gjennom utallige bøker i de fleste sjangre vært opptatt av skiftarbeidet – som skriftarbeider. Skjønt, han vegrer seg noe sjøl for å kalle skrivinga arbeid. Han om det. Han hører i hvert fall til de få skribenter som i dag også tar titlene alvorlig.

Denne essaysamlinga er en murstein på nesten 600 sider. Det er artikler om det meste. De kjente politiske sakene han brenner for som industrialisering, arbeiderklasse, Latin-Amerika, sosialisme, språkstrid – for bare å nevne noen – er grundig debattert. Fløgstad viser seg også å være flink til å rose andre kolleger både i innland og utland, kolleger og kunstnere som han beundrer på ulikt vis. Men han er heller ikke redd for å kritisere når han mener det er på sin plass.

For de av oss som har fulgt Fløgstad omtrent siden han ga ut romanen Dalen Portland i 1977, en roman han fikk Nordisk Råds Litteraturpris for, er kanskje det mest overraskende ved denne samlingen at han åpner opp for mange innsyn i sitt privatliv. Artige er de tekstene hvor han i all sin lærde visdom, det som noen kanskje vil velge å kalle skråsikkerhet, avslører at også han kan gå seg vill i fjell og skog, enten det er med vandrerstøvler eller med ski på beina i Nordmarka. Personlig fikk jeg mye ut av hans betraktninger rundt hjemmekontoret – altså der Fløgstads utallige tekster har blitt, og blir til. Også her er han svært mye mer personlig enn jeg har opplevd ham tidligere. Snobberi og hemmelighetskremmeri rundt kunstnerens virke er totalt fraværende.

Fløgstad har mange interesser. Og det kan synes som om at det han er opptatt av, der setter han seg grundig inn i tingene. Det oser kunnskap av hver eneste skriftlinje når han setter i gang. Og som de fleste veit er han en mester til å blande såkalt høykultur og lavkultur – ja, dette er en av hans kjepphester som har fulgt forfatterskapet siden debuten. Han ser ingen motsetning, høy og lav er på et vis avhengig av hverandre. Her er han også i slekt med sin kollega Jan Erik Vold, som riktig nok har et helt annet forfatterlynne, men som også på en utmerket måte behersker dette samspillet mellom høy og lav, mellom elitisme og folkekultur. Å være der folk er, er viktig for Fløgstad – der trives han minst like godt som blant akademikere og litteraturvitere. Bare han får være der på nynorsk. For eksempel sammen med Ivar Aasen.

Fløgstad er også en svært reisevant fyr. Mange av reisene hans har han skrevet egne bøker om, og de er han innom i flere av essayene. Hans forkjærlighet for det Amerika som ligger sør for USA, er velkjent. Særlig Argentina og Buenos Aires står hans hjerte nært. Fløgstad er en av dem som helst ikke sier og skriver USA i utide, men Nord-Amerika – nettopp fordi ord betyr noe. Amerika er nemlig så mangt, og langt mer enn New York, Chicago, Washington og Los Angeles. Den politiske kritikken av dette Nord-Amerika sparer forfatteren heller ikke på, og unngår sjølsagt ikke å nevne at vi her i furet værbitt dilter etter på vår måte. Sånn vi alltid har gjort.

Fløgstad har bestandig vært en hardtslående forfatter, men ofte i en mild og humoristisk form. Blødmene og ordspillene hans er velkjente. De dominerer ikke denne samlingen, men dukker opp med noe ujevne mellomrom. Fløgstad ser ut til å mene at hvis du skal si noe, kan det være nyttig å uttrykke dette på en noe annen måte enn det som er gjort tidligere.

Det er nok en fordel å være sånn noenlunde enig med Fløgstad i mye og mangt. Skjønt, jeg svelger ikke alt. Hans hånlige betraktninger rundt et fenomen som klassereise, er ikke lett å bli klok på. Han har jo sjøl gjort en formidabel klassereise – hva i all verden er så galt med den? Han setter den riktig nok i motsetning til å prise kollektivet og solidariteten, men det trenger jo slett ikke være noen motsetning her. Men bak hans skepsis og latterliggjøring skjuler det seg kanskje det han opplever som en forakt for arbeiderklassen, fra det stedet du kommer fra. Og det skal Kjartan Fløgstad ha seg frabedt. Der er han nærmest som en romantiker å regne. Arbeiderklassen er et sted du aldri reiser i fra, den skal roses for samhold, folkelighet og Folkets Hus – synes han å mene. Og det er jo prisverdig det også – det er ikke mange som er der i disse dager.

At Fløgstad på langt nær liker det han ser vokse fram på det politiske og samfunnsmessige område, er ingen nyhet. Han er riktig nok på langt nær så desillusjonert som Dag Solstad – en kollega han ofte har gått i klinsj med. I et upublisert sluttord som avslutter denne essaysamlingen, og som han mener har en optimistisk grunntone, skriver han blant annet følgende etter å ha slaktet dagens medier ettertrykkelig: «Vi går rundt i ruinane etter to feilslåtte samfunnseksperiment, der både den bolsjevikiske kommunismen og den anglosaksiske nyliberalismen har brote saman. Det reelt eksisterande sosialdemokratiet er i splid med seg sjølv, om det skal væra lett venstreorientert sentrumhøgre, eller ei lett høgreorientert sentrumvenstre. Uansett er eg sikker på at bak, under og over alle ideologiske merkelappar vil striden for rettferd og mot sosial ulikskap halda fram. Ideologisk står vi på ei brantomt, vegane bort er opne, men det er få spor å gå etter. Uvisst er det kva som ligg under ruinane. Om det er sant at det er lettare å forestilla seg verdas undergang enn slutten på kapitalismen, så er det like sant at kapitalismen ikkje fungerer utan ei sterk og velorganisert motmakt. Og at det samtidig er denne motmakta som held ved lag håpet om at utbyttingas tidsalder ein gong er forbi.»

Så vakkert kan det skrives, mens jeg passer på å si som Kjartan Fløgstad minner oss på: Den som snakker for lenge, kommer alltid til kort.