JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I fjor ga han ut bind 1 av «Arbeidarhjerte», nå følger Carl Frode Tiller opp med bind 2. Og med en så åpen slutt som denne romanen har, ser jeg ikke bort fra at det kan bli enda ei bok om arbeidergutten og jeg-fortelleren Trond, født og oppvokst på «Prærien» i Namsos, men som har gjort klassereise og flyttet sørover til Trondheim. For dette temaet er nærmest uendelig stort og rikt, og det kommer dessverre ikke ut sånne romaner en gang i uka.

Bind en ble avsluttet med en ganske desillusjonert Trond. Han hadde gjort seg uspiselig både hjemme og på jobb, og sto relativt pjusk tilbake arbeidsløs og med et nokså bittert samlivsbrudd. Bare de to døtrene var lysene i tunnelen. Skjønt, det var – og skulle bli – skjær i sjøen der også.

Da vi starter bind 2, har Trond og Therese funnet tilbake til hverandre. Skjønt, akkurat som i første bind er dette ingen kronologisk fortelling. Storyen hopper og spretter rundt i tid, tilbakeblikk følger nåtid på elegant og profesjonelt vis. Tiller har tross alt skrevet 8 romaner før, de fleste av dem på ganske lignende kompositorisk vis der scenene fra fortida skaper liv og forklaring til nåtida. Dette kan han.

For det skjer endringer i Tronds liv. Han har riktig nok skolert seg blant akademikere, men aldri blitt helt fortrolig med sjargongen. Særlig kommer dette til uttrykk når han og Therese er sammen med hennes kunstneriske middelklasseforeldre. Spesielt svigermoren Margrethe er en utfordring for Trond. Ikke bare er hun i overkant arrogant, på litt snobbete vis, hun har også dårlig utviklete sosiale ferdigheter. Eller har hun egentlig det? Hun er pratsom, sjølopptatt, og er temmelig rett fra levra. Hun sier det hun ofte tenker, og hun tenker slett ikke dårlig. Problemet er bare: Skal du i våre dager si hva du mener og tenker, skal du ikke ta hensyn til at terskelen for sårbarhet tilsynelatende ser ut til å ha blitt lavere og lavere med årene. Ungdommen tåler ingenting lenger, den blir skamfull bare det oppstår en dårlig dag. Svigermor Margrethe forundres over dette, hun syns nok at også barnebarna bør kunne tåle noen skrubbsår og høl i buksene de har fått av livet, og som de dermed ikke har laget sjøl. Margrethe er en karakter i denne romanen som ikke er lett å like, men som Tiller virkelig tar på kornet. Så får det bli opp til leserne hvor sympatier og antipatier skal plasseres. Enhver roman trenger en Margrethe, det er nå min mening.

Men aller mest er dette en moderne arbeiderroman. Vi er verken på fabrikken, i hjemmehjelpen, i kassa på Kiwi eller i renholdsbransjen. Dette handler ikke om arbeid, men mer om arbeidsløshet. Det aller sterkeste trekket ved denne fortellingen er at klassereisen er langt mer problematisk enn normalt antatt. Det er slett ikke bare å ta seg høyere utdannelse, flytte fra bygda og legge hele arbeiderklassebakgrunnen bak seg. Den forsvinner nemlig aldri. Uansett. Den blir sittende i kroppen, og kroppen lar seg ikke lure. Kommer du til storbyen Trondheim, fra for eksempel Namsos, så har du som regel 60 meters tillegg som det heter på Leangen. Og de meterne viser det seg alltid svært vanskelig å hente inn igjen. Kanskje særlig hvis nettopp det blir det eneste målet.

Jeg vil gjerne ha flere bøker av Tiller i denne serien. Dette er et felt han behersker. Han behandler alle de klassiske klisjeene som møter en klassereisende, men får likevel sagt mye med sin underfundige undertekst. Han skaper alltid intelligente, troverdige karakterer som er lette å like, lette å være sammen med og lette å bli klok på – og klok med.

Klassereisen er for mange av oss livets viktigste reise. Hvis du ikke tenker deg om under reisens gang, kan den ende med knall og fall og lite salmesang.