JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi er kommet fram til den første verdenskrigen i Edvard Hoems slektskrønike hvor mange valgte å reise til det forgjettede landet Amerika, men andre ble igjen i det gamle landet Norge. For Hoems del snakker vi om nordvestlandet der hans slekt kommer fra. Og vi snakker om Nesje/Hoem-slekta. Gamlefar Nesje døde allerede i 1912, mens kona Serianna lever fortsatt. Hun savner sin mann der borte i Dakota. Lever gjør også Seriannas søster Gjertine, opprørsk og vill som alltid. Yngstesønnen til Serianna Eilert har funnet seg nytt land på den canadiske prærien. Og han sliter med å få endene til å møtes. Han brevveksler med sin bror Anton Edvard, vil gjerne besøke de der hjemme i Norge – men verken tid, penger eller krefter strekker til.

Et underliggende tema i Hoems romaner om de norske utvandrerne til Amerika er om det var riktig å reise over, om Amerika var så fullt av gull og grønne skoger som ryktene ville ha det til, om det var et svik å dra fra gamlelandet? Heldigvis svarer ikke fortelleren i Hoems bøker på dette spørsmålet, det bare stilles. For hvem kunne egentlig vite hva som var det riktige? Hvem kunne vite om det var borte bra, men hjemme best? Fattigdommen var stor i Norge både på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Men lett var det heller ikke å etablere seg «over there» - konkurransen om den beste jorda var stor, nordmennene var ikke aleine. Dette var alt annet enn romantikk. Hoem får fram dette på en nøktern og opplysende måte. Bok tre, romanen «Land ingen har sett», følger linja fra de to foregående bøkene – dette er historisk fiksjon på sitt aller, aller beste. Ja, Hoem viser virkelig denne sjangerens store styrke med sin frie diktning over et unikt historisk materiale, han viser skjønnlitteraturens overlegenhet når sann virkelighet skal skildres. Nå gjenstår det bare at Eilert tar seg en tur hjem til gamlelandet.