JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Kjartan Fløgstads sekstende roman «Due og drone», eller fred og krig, som tittelen kanskje også kan tolkes som, er ikke helt ulik mange av de femten foregående. Den episke handlingen, den røde tråden, kan være vanskelig å få ordentlig tak på. Mens blødmene blomstrer som alltid – ja, som aldri før. Og vi blir presentert for et persongalleri som ikke bare er fargerikt, men også den språklige kreativitet når det gjelder navngivning føyer seg inn i rekken av Fløgstads rike fantasi. Hans litterære univers savner sidestykke i Norge.

En slags hovedperson er Olav Sima – som kan rima. Sima kommer fra det landskapet forfatteren kanskje kjenner best – fra den norske regnkysten. Også kalt Vestlandet. Sima er harding og starter opp som en kollega av en annen fra Hardanger: lyrikeren Olav H. Hauge fra Ulvik. Fløgstad krydrer denne romanen med flere av Simas egne dikt. Sima sjøl forlater etter hvert dikterkallet og blir advokat. Romanen rammes inn av at en terrorist rømmer fra fengslet, en terrorist som ligner farlig på Anders Behring Breivik. Rømningshistorien skaper en usikkerhet, en slags spenning i et ellers nokså stillestående hendelsesforløp.

Fløgstad skriver som alltid med mye politisk undertekst. Krigsprofitører, som lenge nå har vært et kjært tema for ham både i skjønnlitteraturen og sakprosaen, klinger med også i denne romanen. Men det hender dessverre at de mer alvorlige politiske budskap forsvinner i den burleske og spesielle magiske realismen som Kjartan Fløgstad dyrker. Akkurat i denne sjangeren er han kongen i Norge.

Et annet noe påfallende trekk ved denne romanen sammenlignet med flere av de foregående er at forfatteren denne gangen går langt tettere innpå kjønnslivet enn tidligere. Om det er for å utfylle bilde av Kege Hege i VG eller andre figurer i teksten skal være usagt, men det er noe uvant likevel. En utstrakt grad av puling og annen kjønnslig omgang er ikke noe jeg forbinder med denne forfatteren.

Fløgstad har aldri lagt skjul på at han mer eller mindre lærte å skrive av de latinamerikanske dikterne en gang på 1960- og 1970-tallet. Flere av dem dyrket en kombinasjon av lavstil og høystil – det såkalte folkelige og det mer akademiske. Gjerne i en og samme tekst. I «Due og drone» ser vi tydeligere enn på lenge hvor denne påvirkning har ført Fløgstad. Men paradoksalt nok er det også denne blandingen, denne vekslingen mellom stilarter, som noen ganger gjør ham litt vanskelig å lese. Det finstemte språkarbeidet, de subtile referansene til både lav- og høykultur, kommer så tett at du må senke farten i svingene og følge ekstra godt med. Det er fristende å påstå at Fløgstad i denne romanen viser at han er langt bedre på små flater enn de store. Skjønt, han ønsker nok at den ekvilibrismen han dyrker på språklig nivå skal bli en større del av helheten – av den episke fortellingen. At det så å si er to sider av samme sak. Men det krever ikke bare sin forfatter, men også en svært våken leser.

Og at det denne gangen også ligger en politisk kritikk av et samfunn som slett ikke utvikler seg i en ønsket retning sett fra forfatterens – eventuelt fortellerens – side, synes åpenbart. Men også den kritikken syns jeg Fløgstad har formulert tydeligere tidligere.

Så derfor: Kjartan Fløgstad har ikke sin like i norsk skjønnlitteratur, han er en svært sjelden blomst, et språklig fyrverkeri, men «Due og drone» er ikke hans beste roman.