JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ny bok av tidligere psykiater Finn Skårderud – ja, vel, burde det ringe en bjelle? For det er jo ingen hemmelighet at Skårderud har vært i svært hardt vær den siste tida. Den foreløpige siste akten i dette som altså også har vært et offentlig drama, er at Skårderud har mistet sin lisens til å praktisere sitt yrke som psykiater. Det er han ikke spesielt glad for. Derfor har han da kanskje med denne boka skrevet et forsvarsskrift etter lang taushet i det offentlige rommet han tidligere kunne være en ganske stor del av?

Nei, det har han ikke. Han tar i starten av boka kort opp saken, og problematiserer noe av det ovennevnte – og that’s it. Han underslår imidlertid ikke at han har vært langt nede, vært sterkt deprimert – ja, sågar i perioder vært til psykiatrisk behandling. Den tidligere psykiateren er med andre ord kommet skikkelig på innsiden av sitt eget fag. Jeg kan med mitt bare sinn se at det skulle diskvalifisere ham til nettopp å skrive om depresjoner, psykiatri i det moderne samfunn – uroen som i dag er så påfallende til stede både på individuelt og samfunnsmessig plan.

For Skårderud har ikke mistet lisensen som forfatter. Han har skrevet en mengde bøker tidligere, blant annet boka «Uro» som denne er en slags fortsettelse av. Hans tidligere bøker har vært lesverdige, det er også denne. Blant annet fordi Skårderud er en av våre norske intellektuelle som er vitebegjærlig og nysgjerrig – og dermed kunnskapsrik, og på sitt beste en sterk formidler. Og han har et vidsyn som mange kan misunne ham.

Hvordan preges vi av samtidskulturen er spørsmålet han stiller i denne omfangsrike boka. Og ber oss lesere om å reflektere med ham. Noen ganger kan det være litt vanskelig fordi Skårderud trekker veksler på en del forfattere og bøker, særlig av faglitterær karakter, som de fleste av oss ikke kjenner. Skjønt, det er stimulerende også å bli gjort oppmerksom på litteratur du ikke en gang visste eksisterte. Skårderud maner oss lesere til videre lesning.

Som nevnt har temaet depresjoner fått en sentral plass i boka. Og det er ikke noe påfallende ved det. Depresjoner er i ferd med å bli – hvis det ikke allerede er – en folkesjukdom. Ikke minst i den vestlige overflodsverden. Skårderud kommer stadig tilbake til sin mor som led av psykiske problemer mesteparten av sitt liv. At Skårderud sjøl er preget av det, er ikke rakettforskning, men han gjør seg ikke nødvendigvis til offer av den grunn. Snarere tvert imot, er det noe jeg liker aller best ved Skårderuds skrivestil, så er det den offensive og subjektive måten han angriper problematiske og komplekse temaer på. Og tror du ikke på hans egne konklusjoner, i den grad han drar de, så kan du oppsøke de referansene han har sin kunnskap fra. Å lese «Mer uro» er som å bli tatt med til egen studietid og lesesalen på Universitet i Bergen – du får anledning til å tenke mellom leseøktene, og gjøre deg opp dine egne meninger. Sakprosa skal være litt intellektuelt anstrengende, det er ikke underholdningslitteratur.

Skårderud er innom en mengde temaer i denne boka som skaper den uroen han skulle ønske vi hadde litt mindre av. Noe uro kan være sunt, men blir det for mye, blir du sjuk av det. Dikteren Arild Nyquist kan stå som et godt eksempel på det.

Sjølsagt er han opptatt av urokråka alle har ett forhold til: Smarttelefonen. Og har mange kloke tanker om hvordan vi kan/skal forholde oss til den. Men heldigvis: Han kommer ikke med noen løsning. Teknologi har som alltid kommet for å bli, den har sine pluss- og minussider. Et menneske som i våre dager velger bort mobilen, velger dessverre bort mye av livet. Heller ikke det er rakettforskning.

Et par innvendinger til boka har jeg imidlertid. Kanskje burde boka vært litt kortere, kanskje har Skårderud tematisk gapet over litt for mye. Godt over 500 sider med til tider ganske tungt stoff, er utfordrende. Også som antidepresivum. Til tider kan forfatteren ikke bare være offensiv og pågående, men derfor kanskje også oppfattes som arrogant. Det er ikke bestandig et sjakktrekk å ramse opp all den litteraturen og de forfatterne du har diskutert utfordrende problemstillinger med. Sånt trigger noen lesere, de du alltid vil få med deg på reisen, men kan også få noen til å skygge unna. For bakom spøker Aksel Sandemose og hans jantelov. Kanskje kunne bruk av fotnoter vært smartere. De er mye lettere å overse.

Dessuten er Jorge Luis Borges ingen brasiliansk forfatter som det står i boka, men en argentinsk forfatter. Skjønt, det er jeg ganske sikker på at Skårderud veit like god som meg – altså en glipp som sikkert er irriterende, men som det er mulig å leve med. Det fins ikke feilfrie bøker.