JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Frasen om at Norge er verdens beste land å bo i blir litt utvannet når vi leser bøker som Einar Haakaas’ sakprosabok «Moderne slaveri i Norge». De av oss som har en fast og sikker jobb, med ryddige arbeidsforhold, en lønn å leve av og ellers trives sånn noenlunde, kan prise seg lykkelig over ikke å være for eksempel øst-europeisk arbeidssøker på jakt etter smør til brødskiva.

Dette er ei bok som handler om det mørke arbeidslivet, som er tittelen på ei bok av journalist i LO Media Torgny Hasås som også tematiserer menneskehandel, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

For som kjent ble det norske arbeidsmarkedet endret dramatisk etter at EU ble utvidet østover i 2004. At det fins mangel på arbeidskraft i mange sektorer av det norske arbeidsmarkedet, kan det sies og skrives mye om. Og det kan spekuleres over hvorfor det er sånn, hvorfor det har blitt sånn, alt har sjølsagt mye med politikk å gjøre. Men faktum er likevel at sånn er situasjonen. Det la landet åpent for en stor arbeidsinnvandring – særlig fra de nye EU-landene der lønninger var – og er – langt lavere enn de er hos oss i Norden. Og hadde denne arbeidsinnvandringen gått riktig for seg, hadde arbeidsinnvandrerne blitt tilbudt arbeidsbetingelser som de fleste nordmenn tilbys, kunne dette vært en vinn-vinn-situasjon. Men sånn verken var det eller er det. Dette handler boka til Haukaas om, den handler om arbeidskriminalitet av verste skuffe. For det fins alltid noen som står klare til å utnytte andre som står i en vanskelig situasjon, for eksempel en arbeidssøkende mann fra Polen eller Litauen som kanskje ikke har all verden av faglige kvalifikasjoner, men fint kan brukes på en norsk byggeplass eller et fiskemottak ved norskekysten. Og lønna? Vel, den holdes så lav som mulig – jo lavere, desto mer interessant blir denne type arbeidskraft for både bedriften den leies inn til og de bakmennene som står for utleien. I et trekløver står vi med to vinnere og en taper. Men burde det vært sånn? Nei, det er de fleste enige om at det ikke burde, men hvem skal gjøre noe med det? Noen faglige tillitsvalgte fra for eksempel LO forsøker, men blir sørgelig aleine.

Riktignok har vi et Arbeidstilsyn i Norge som skal påse at arbeidskriminalitet ikke forekommer, og vi har et politivesen som skal overvåke at lover ikke brytes – men hva om disse instanser ikke gjør jobben sin? Og det trenger ikke skyldes vond vilje, det kan skyldes noe så enkelt og lett forståelig som mangel på penger. Offentlig bevilgninger. Og da er vi tilbake til politikernes ansvarsområde.

Dette sakskomplekset er vanskelig. Mange er involvert, mange kan gjøre en forskjell, noen forsøker – men de langt fleste lukker øynene og fortsetter å abonnere på Netflix. Sosial dumping er ille, men det angår liksom ikke meg, sånn tenkes det oftere enn vi liker å erkjenne.

Haakaas’ bok handler om de som vasker gulvene til noen av oss, de som fisker og foredler fisken som vi spiser så altfor lite av her til lands, men tross alt spiser. Boka handler om de som maler og pusser opp huset ditt, hytta di, rengjør bilen din både innvendig og utvendig – ofte for en slikk og ingenting. For vi vil jo ha det aller meste så billig som mulig, sånn at vi fortsatt kan leve i det landet i verden som det er aller best å bo i, bedre enn Sverige, Danmark og faen og hans oldemor.

Nå skal det sies at denne boka overhodet ikke moraliserer over de som kjøper svarte tjenester, som underbetaler polske arbeidere eller asiatiske au pairer, den er langt mer beskrivende enn forklarende. Haakaas er journalist, han kan forskjellen på show it og tell it – han veit også at først må du fortelle før du kan forklare.

I denne boka møter forfatteren mange sterke menneskeskjebner. Det er hjerteskjærende å lese noen av disse historiene, det går nærmeste på livet løs for enkelte av dem, det er en skyggeside der ute som forfatteren er en av få nordmenn som gidder å sette lyset på. Det er prisverdig, men det blir aldri mer enn plaster på et sår som burde vært leget for lenge siden. Det brukes sterke ord som menneskehandel og ren svindel, det skjer sjølsagt ikke over hele linja – men noen av historiene i boka er så rystende at de fleste av oss burde våkne opp av sløvsinnet. Men sjøl om alle veit at en annen virkelighet er mulig, så kan ord og bøker som kjent neppe forandre verden.