JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tittelen på denne anmeldelsen kan kanskje virke noe kryptisk, men den er å finne på side 275 i romanen «Askefall» og er på en måte fortellerens oppsummering av mye av det som skjer her. Ikke bare den andre verdenskrigen, men også mange av hendelsene i den. For eksempel «forbudet» mot kjærlighetsforhold mellom tyskere og nordmenn.

For dette er en roman, nummer tre i rekken, med utgangspunkt i faktiske hendelser under andre verdenskrig. Primært er handlingen lagt til Norge, nærmere bestemt Narvik og Alta, men også Berlin får stor plass i fortellingen. Fire personer står sentralt. Karl og Martin, to tyskere som deltar i krigføringen på svært ulikt vis – og de to sykepleierne Elise og Liesel, førstnevnte norsk, sistnevnte tysk. Liesel er også en fanatisk nazist som bruker krigen til å komme til hektene. Skjønt, også det sitter langt inne.

Karl jobber på det store tyske slagskipet Tirpitz som ligger i Alta, og som er et yndet bombemål for de allierte styrkene. Karl dro også fra Tyskland til Norge som kjæreste med Liesel. Da var også han en troende nazist. Karl var først stasjonert i Narvik hvor han holdt på å miste livet. Han begynner gradvis å reflektere over denne krigens meningsløshet samtidig som han sender brev hjem til sin kjære Liesel, brev han ikke får svar på. Hva har skjedd? Det får vi sjølsagt etter hvert vite.

Martin er en annen tvilende tysker som etter hvert forelsker seg i Elisa. Forelskelsen blir også gjengjeldt, men tvilen besetter særlig henne. Er det riktig å innlate seg med tyskerne? En kjent og kjær problemstilling som særlig ble aktualisert under rettsoppgjøret etter krigen. Tyskertøser var ingen hedersbetegnelse. Snauklipping var en vanlig straffemetode.

Så veksler denne romanen mellom kapitler fra Alta og fra Berlin, og delvis også Krakow hvor Liesel befinner seg under store deler av krigen. Storyen er fortalt av en tredjepersonsforteller, men teksten er krydret med temmelig mange replikkvekslinger. Våre hovedkarakterer blir utsatt for store prøvelser, så vel av mental som av fysisk art. Bombeangrepene på Tirpitz er voldsomme. Her flyter blod og løse kroppsdeler. Den har sterke innslag av en krigsroman som slett ikke forherliger krig og elendighet – snarere tvert imot.

Men teksten på et mikronivå sliter med at den slipper ut altfor mye informasjon. Her står det meste på linjene sånn idealet ofte er i sakprosa. Skjønnlitteraturens estetikk fordrer at noe informasjon også finnes mellom linjene. Vi skal ikke ha det inn med teskjeer. Setningene bør være mer tvetydige, de skal gi leserne noe å dikte og drømme videre på. Det må aldri bli forutsigbart.

En annen utfordring denne fortellingen har ligger på det innholdsmessige. Vi kjenner komposisjons-modellen fra Hollywood der alt går bra til slutt, og de rir lykkelige inn i solnedgangen. Denne modellen har nok færre og færre tilhengere. Blant annet fordi det sjelden er sånn livet er, men sånn noen av oss sikkert ønsker oss at det var. «Askefall» er vel som allerede langt på vei er antydet i presentasjonen av hovedpersonene blitt en kjærlighetsroman. Og helt på klassisk vis går her kjærligheten gjennom ild og vann, men det ordner seg til slutt. Noen liker sånt, det skal ikke underslås, men jeg gjør det ikke. Fortellingen er slett ingen romantisering av krigen, tvert imot, men romantikken her er dessverre mer av det lettvinte og søtladne slaget.

En tredje «grep» som Nistad har brukt i de foregående bøkene også er å innlede hvert kapittel med et Bob Dylan-sitat. Denne gangen er de hentet fra «It’s a hard rain’s a-gonna fall». Dylan er en av mine favoritter, særlig den unge Dylan, men som også tidligere nevnt, så skjønner jeg dessverre ikke hva disse sitatene har med resten av teksten å gjøre. Kanskje «Masters of War» hadde funka bedre?