JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tittelen på denne boka må du ikke la deg lure av, for det handler altså ikke om dronning Sonja, kona til kong Harald – nei, det handler som undertittelen sier om en langt viktigere person, i hvert fall i norsk litteraturliv, det handler om dikterdronningen Torborg Nedreaas. Født i Bergen, men levde den siste halvdelen av sitt 81-år lange liv på Nesodden, den flotte kunstnerhalvøya rett sør for hovedstaden. Veit du ikke hvem Nedreaas er sier du? Ok, da trenger du en oppdatering, en kulturell og litterær oppvåkning og kan begynne med denne boka til nesodding og journalist Kathrine Geard – en lekker liten perle for alle oss som er glad i både forfatteren og halvøya.

Boka er ingen litteraturkritisk tekst om hennes forfatterskap. Riktig nok er Geard innom de fleste av bøkene til Nedreaas, både de skjønnlitterære og sakprosaen, men det er hennes liv og virke, som står i sentrum her. Og det sagnomsuste huset som forfatteren kjøpte av Arnulf Øverlands kone, du vet den hardtslående dikteren – også fra Bergen – som er mest kjent for diktet «Du må ikke sove». Og sov, det gjorde verken Øverland eller Nedreaas – politisk radikale som de begge var. Øverland beveget seg nok en del fra sine tidligste standpunkter etter hvert, mens Nedreaas sto klippefast på NKPs side helt til sin dødsdag i 1987. Hennes kjærlighet til Sovjetunionen, og for øvrig sin andre ektemann Aksel Njå, var nærmest grenseløs.

Nedreaas giftet seg første gang i 1931 og skilte seg i 1938. Da hadde hun fått to sønner som hun tok med seg fra sin arbeiderklassebakgrunn i Bergen og havnet på Nesodden, i det fantastiske trehuset på Blylaget like ovenfor brygga langt der inne i Bunnefjorden. Her levde ekteparet livets glade dager, med åpent hus særlig på festdager som 1. mai, St. Hans og nyttårsaften. Her var venner og venners venner svært velkomne, bare de tok med egen mat og drikke – og helst en sovepose. For båten tilbake til Oslo gikk ikke hver time på døgnet.

Etter hvert ble disse festene på Slottet beryktet over hele Nesodden, og ikke minst blant litteraturstudenter som var opptatt av den kvinnesaksorienterte radikale forfatteren med de siamesiske kattene og det lange munnstykket til sine Benson & Hedges-sigaretter som hun var en storforbruker av.

Men alt var ikke bare fryd og gammen på Slottet. Den ene av Nedreaas’ sønner ble utsatt for en trafikkulykke og døde noen år seinere av den, mens den andre sønnen flyttet tidlig ut av barndomshjemmet og gjorde svenske av seg. Forholdet til moren ble resten av livet bare så der.

Torborg Nedreaas ligger i dag begravet ved den vakre, hvite kirka på Nesodden, hun fikk til slutt en gate oppkalt etter seg i Bergen i et strøk hvor hun en gang bodde, men det tok tid. Enda lenger tid tok det på Nesodden å hedre henne med en veistump. Geard skriver også innsiktsfullt om dette.

Bøkene om Herdis, som står i en slags Amalie Skram- og delvis Vibeke Løkkeberg-tradisjon, er i tillegg til hennes noveller det beste hun presterte litterært, men hun var også en mye brukt kåsør i NRK. Stoffet sitt hentet hun hele livet mer fra Bergen enn fra Nesodden. Og hun hadde den sjeldne litterære evnen til å skrive kunstneriske tekster som alltid var koblet med en politisk og samfunnsmessig brodd. Torborg Nedreaas stilte seg aldri likegyldig til samfunnets utvikling, hun glemte aldri hvor hun kom fra – hun tenkte og følte med dem som til tider ikke hadde nåla i veggen – sånn hun en gang sjøl hadde hatt det.

Kathrine Geard har med denne boka bidratt til en velfortjent hyllest til en av våre store forfattere fra forrige århundre. Ofte glemt, altfor sjelden nevnt. Men bøkene hennes fins på biblioteker og andre steder. Og Slottet står fortsatt på Blylaget.