JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Myanmar, eller Burma som det en gang het offisielt, er et eksepsjonelt land i Sørøst-Asia, med om lag 50 millioner innbyggere og grense til blant annet det mektige Kina, og det nesten like mektige India. Dessuten Bangladesh, Thailand og Laos. Landet var en gang som så mange andre en engelsk koloni, det var ett av områdets rikeste land. I 1948 ble det såkalt fritt, det vil si avkolonialisert, og mange trodde at nå skulle alt bli fryd og gammen. Sånn ble det ikke. Sånn blir det jo aldri. Dessverre. Why? Myanmar/Burma (bruken av navn her er fortsatt litt omstritt) rommet et hav av ulike etniske grupper som raskt utviklet diverse kamper og stridigheter – i 1962 ble det tatt grep. Grep som ofte er regelen mer enn unntaket i land av denne typen, enten de befinner seg i Afrika, Asia eller Latin-Amerika: Militæret tar affære, generalene overtar. Sånn gikk det i Burma også. Og landet gikk sakte, men sikkert over til et militærdiktatur. Ble fattigere og fattigere.

Aftenposten-journalist Kristian Rønneberg, en kjenner av Asia og Sør-Asia, reiste rundt i landet for noen år siden. Sånt blir det ofte bøker av. Hans heter «Veien til Mandalay», og tittelen høres ut som et vakkert dikt. Jo, han skriver god sakprosa, men Myanmar er et land det verken lukter eller smaker så veldig mye poesi av. Riktig nok skjønner vi raskt vi som aldri har vært der, men bare har lest Rønnebergs bok, at landet er vakkert som få. At religionen og kulturen en gang har blomstret – ja, at gullprydete pagoder og vakker natur kan ta pusten fra de fleste. Og at Aung San Suu Kyi, Sørøst-Asias Nelson Mandela som fikk Nobels Fredspris i 1991 uten sjøl å kunne komme til Oslo å motta den, kanskje i dag bare er en blek skygge av seg sjøl – eller av det bilde mange av oss håpefulle har av henne. Kanskje har mange år i husarrest gjort henne til en langt mildere og kompromissorientert politiker enn opposisjonen i landet trenger. Eller er det den langsomme veien til fred og demokrati som er hennes vei – heller ikke det helt ulik Mandelas retning i Sør-Afrika. Med vekt på at veien er lang og tornefull. Demokrati er ingen enkel øvelse, det er ingen søndagsskole eller walk in the park. Det er muligens de små skritts vei – og i beste fall sånn Lenin en gang formulerte det: ett skritt fram, og to tilbake.

Rønneberg reiser tilsynelatende fritt rundt i landet. Fra sør til nord, fra øst til de hvite sandstrendenes vestkyst. Boka hans har dessuten en seksjon med bilder som er vakre og appetittvekkende. Hans kjærlighet til landet synes nærmest i hver eneste setning. Og han får framhevet både den rike og dype kulturen, og den inderlige religionen – særlig buddhismen som er den dominerende religionen i Burma/Myanmar – på en forståelig måte.

Rønneberg har skrevet en nydelig bok om et land som virker like spennende som en kriminalroman. Jeg skriver disse linjene bare noen timer før jeg sjøl setter meg i flyet for å reise dit. Det er ikke på grunn av Rønnebergs bok, men den er en viktig – ja, kanskje nødvendig bok å ha lest før vi landet i Yangon.

Livet er herlig sjøl om militærjuntaer er noen dritt!