JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Karin Fossum fosser videre. Hun er etter hvert blitt en av vårt lands mest produktive forfattere. Nylig utga hun krimroman med den litt mystiske og kryptiske tittelen «Farvel, Farah Diba». Etterforsker Konrad Sejer, som før tidligere fulgte henne i tykt og tynt, er for lengst skiftet ut med etterforsker Eddie Feber. Skjønt, det fins dem som argumenterer for at Fossum ikke skriver krim, sjøl om det ofte dukker opp et mord eller en annen kriminell handling i hennes romaner. Men det gjør det hos Aksel Sandemose også uten at han pleier å få merkelappen «krimforfatter».

I Fossums siste møter vi som vanlig en del karakterer som ikke helt passer inn i A4-formatet, men som ikke blir mindre gjenkjennende av den grunn. Forfatteren har alltid vært flink til å skildre personer med lyter og skavanker som like gjerne kunne vært våre. Denne gangen reagerer jeg nok litt på realismen i den lille jenta Kandis på seks år – hun er vel langt mer rasjonell og (vesle)voksen enn noen seksåring jeg har møtt. Men skjønnlitteratur er ikke virkeligheten, Kandis – som nok mange i min generasjon vil huske som navnet på et slikkeri – fungerer jo fint litterært likevel.

En dag forsvinner Kandis, og faren melder henne savnet. Han har nylig mistet sin kone, han er langt nok nede fra før. Ikke har han rare familien å støtte seg til heller. En tidligere motorsykkelulykke plager ham også. Han er i ferd med å gå til grunne allerede ved denne romanens begynnelse.

Romanen handler om denne forsvinningen. At en seksåring forsvinner, setter sjølsagt tanker i sving. Som lesere blir vi lenge før slutten klar over hvem som har tatt henne da teksten hele tiden veksler mellom ulike scener og er kronologisk fortalt. Det vi ikke veit, er hvorfor det helle har funnet sted. Heller ikke om hvordan det til slutt vil ende. Men denne «åpenheten» overfor leserne indikerer at forfatteren egentlig ikke er så opptatt av det mulige kriminelle, hun er mer opptatt av å skape en slags spenning og ubehag. Og som alltid hos Fossum er det hva det vil si å være menneske som undersøkes.

Å gjenfortelle handlingen i en fortelling som denne, ville være dårlig gjort. Det får holde med å bemerke at Fossum er en mester i å skrive fram karakterer som du nesten uten at du merker det, får sterk sympati med. I all sin fortvilelse framstår de som ekte mennesker, mennesker av kjøtt og blod med et levd liv i bagasjen. Og det er alltid en streng psykologisk logikk i alt de foretar seg. Dermed blir du som leser ofte drevet fram i et rasende tempo. Fossum skriver karakterdrevne romaner der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Dessuten er hun en av færre og færre norske samtidsforfattere som verken skriver virkelighetslitteratur eller romaner for den gyldne, og ofte sjølopptatte, middelklassen. Uten at nevnte litteratur nødvendigvis er noe å skamme seg over.

«Farvel, Farah Diba», føyer seg inn i rekka av mange romaner i et stort forfatterskap. Den er kvalitativt på høyde med det beste hun tidligere har skrevet, sjøl om den tar opp mange av de samme temaene. Mennesker med skjøre sinn, ofte med en skade eller tre i sjela, strever på sitt vis for å få endene til møtes, for å få livet til å gå opp – for å få to pluss to til å bli noe i nærheten av fire.