JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Starten på denne filmen er intens. Kamera følger en bil bakfra i hastig tempo på en smal gårdsvei. Sjåfør er Elisabeth, skuespiller og filmens hovedperson. Hun er også mammaen til seks år gamle Armand. «Nei, jeg er ikke stresset», hører vi henne si mens hun kjører raskere og raskere.

Elisabeth er på vei til skolen til Armand. Hun er kalt inn av klasseforstander, det er noe i gjære som Elisabeth ennå ikke veit hva er. Vel framme parkerer hun bilen, stiger inn på sine høyhelede sko og i sin lange skrinnfrakk. Nærmest som en filmdiva. Der møter hun ikke bare klasseforstander, men også skolens rektor Jarle og foreldrene til Armands bestekompis Jon, Sarah og Anders. De kjenner hverandre godt alle sammen, de er på fornavn. Likevel kommuniserer de svært dårlig, noe som sjølsagt har med møtets agenda å gjøre.

Klasseforstander Sunna prøver å late som dette møtet ikke er noe alvorlige greier, men vi skjønner raskt at sånn er det slett ikke. Det har foregått noe mellom Armand og Jon som alle må vite noe om, her må det ryddes opp. I tillegg er Armands far Thomas død, han var Elisabeths mann og bror til Sarah. Elisabeth blir mer og mer overrasket etter hvert som historien ruller fram. Er det mulig, liksom? Og hvorfor har hun ikke blitt holdt orientert? Er dette bare en oppdiktet sak fra Jons foreldre?

Det er mange spørsmål her, og de som eventuelt kan sikkert besvares, skal ikke røpes her.

Scenisk befinner vi oss på skolens klasserom, korridorer og toalett gjennom hele filmen. Det gir en ganske klaustrofobisk følelse som på mange måter passer godt til filmens underliggende tematikk. Det er noe kleint og klamt over hele filmen. Dette blir ikke minst bekreftet av en utescene mot slutten hvor regnet øser ned som om vi befant oss i Bergen.

Filmens høydepunkt, men også på et vis vendepunkt, er en scene hvor Elisabeth får fullstendig latterkrampe før den avsluttes med at hun faller i hulkende gråt. Hele greia er sett fra Elisabeths perspektiv både dypt komisk og tragisk.

Denne latterkrampe-scenen er stor skuespillerkunst. Det er Renate Reinsve, den feirede hovedpersonen i filmen «Verdens verste menneske» som spiller Elisabeth. Det gjør hun altså svært godt. Ikke bare i denne nevnte scenen, men gjennom hele filmen.

Skjønt, etter denne latterscenen, sklir det filmatiske språket litt ut. At hele dette foreldre-lærer-møtet har en bakgrunnshistorie er allerede forstått, men nå får det utfolde seg i litt mer svevende fortellerspråk og kulisser. Det er dristig gjort, men jeg er litt usikker på hvor godt det fungerer.

Mye er og forblir usagt i denne filmen. Problemstillingene er flere. Ikke minst hva som er sant og hva som ikke er det – en mer og mer relevant problemstilling både i kunsten og livet anno 2024. Regissøren er barnebarnet til Liv Ullmann og Ingmar Bergman. Kanskje kan vi si at eplet ikke har falt så veldig langt fra stammen denne gangen.

Uansett er det en severdig film, null ytre action, men en dynamikk på det sjelelige planet som gir seerne nok av refleksjoner til ettertanke. Det bør dessuten legges til at filmen er valgt ut som Norges kandidat til Oscar i kategorien Beste internasjonale film.