JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Som de fleste historieinteresserte veit, så er den spanske borgerkrigen som varte fra 1936 til 1939 ikke bare en svart flekk i spansk historie, det er ingen grunn for resten av Vest-Europas land til å være stolte heller. Tyskland og Italia gikk sågar inn i borgerkrigen på general Francos side, mens resten av den vestlige delen av Europa valgte en ikke-intervensjonslinje – det vil si at de forpliktet seg til en slags nøytralitet. Men nøytralitet i krig er som regel lite verdt, nøytralitet i krig er ofte mangel på stillingtaken, den er som hovedregel feig og ryggesløs. Regjeringen Nygaardsvold valgte denne linje under den spanske borgerkrigen. Ja, den valgte ikke bare det – den forbød også enkeltmennesker å dra til den spanske fronten for å kjempe mot det fascistiske diktaturet som Franco hadde som målsetning å etablere. Det var for eksempel mulig å støtte den lovlig valgte spanske regjeringen. Land som Sovjetunionen og Mexico gjorde dette. Men det krevde mot, sjølsagt.

Skjønt det var en del som trosset forbudet, også i Norden. Om lag 300 nordmenn dro nedover for å kjempe på republikkens side, fra Sverige og Danmark dro om lag 550 fra hvert av landene. De ble en del av de internasjonale brigadene som stort sett kjempet i områdene rundt Madrid. Det var i hovedsak politiske venstreradikale mennesker som dro, en del sosialdemokrater – men flest kommunister. Og en del kunstnere, særlig forfattere. George Orwell, Ernest Hemingway, Martin Andersen Nexø – for bare å nevne noen med en viss klang i en litteraturinteresserts hjerte.

Og vår egen Nordahl Grieg reiste også nedover. Dessuten måtte noen skrive hjem om hendelsene på daglig basis – ikke bare skrive romaner om borgerkrigen. Dette ble journalistenes jobb. I Norge ble denne jobben glimrende ivaretatt av Lise Lindbæk og Gerda Grepp – førstnevnte for Dagbladet, Grepp for Arbeiderbladet.

Men Ole Sohns bok handler ikke om de norske frivillige, men om de danske. Eller mer spesifikt – den handler om den spanske forfatteren Gustaf Munch-Petersen, født på Bornholm, den herlige øya i Østersjøen, han var en glødende idealist som reiste fra sine gravide kone og deres lille 2 år gamle barn. Han ville det egentlig ikke, men for ham var verden større – og viktigere – enn hans lille private arena. Sånne fins det ikke mange av i dag.

Hvordan var denne krigen, en av de grusomste i Europas historie, mulig? Jo, en folkefrontregjering hadde vunnet valget i 1934 og tatt makten fra et tradisjonelt og reaksjonært spanske regime. Folkefronten besto av en rekke partier og grupperinger på den politiske venstresida i Spania. Dette klarte ikke den privilegerte klassen å forsone seg med og startet et opprør 18. juli 1936. Ole Sohn skriver i boka: «Valget var epokegørende derved, at den nye Folkefrontsregering havde fået vælgermæssig opslutning til et gennemgribende reformprogram, der skulde udvikle en demokratisk styreform, en landbruksreform, der beslaglagde godsejernes jorde med henblik på udstykning af jorden, en effektiv begrænsning af kirkens uforholdsmæssigt store magt og en tilsvarende indskrænkning af officerskorpsets enorme indflydelse og sidst men ikke mindst et program til forbedring af de sociale forhold.»

Dette klarte ikke de enormt rike landeierne, den minst like rike kirka og de reaksjonære offiserene i det spanske militærvesenet å leve med – og gikk til krig mot den demokratisk valgte regjeringa og det spanske folket. Med general Fransisco Franco som hærfører grusla det den ene spanske byen etter den andre. For eksempel den baskiske hellige byen Guernica. Og til slutt sto fascistene igjen som vinnere av borgerkrigen 1. april 1939.

Sohns sakprosabok handler mest om Munch-Petersens liv, hans kunstneriske og private ambisjoner – men siste delen er viet hans sterke og lidenskapelige engasjement ved den internasjonale brigaden. Som så mange andre falt sjølsagt også Munch-Petersen. Han regnes i dag som en stor dansk dikter, men han døde for en sak som var enda større enn ham sjøl.

På mange måter er dette blitt et lite miniportrett av forfatteren, men det er også mye å hente for alle oss som er over gjennomsnittet interessert i hva som skjedde da verden – og særlig Italia og Tyskland – rustet seg til krig på 1930-tallet. Og med alle de fatale konsekvensene som dette fikk. Og som aldri må glemmes.