Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Åsne Seierstad har med sin siste bok «En av oss», fortellingen om 22. juli 2011, skrevet en imponerende bok. Ikke bare er boka solid i omfang, forfatteren har også et kildetilfang her som mange samtidsdokumentarister kan misunne henne. Og det er blitt ei bok som forteller mange historier, den er nærmest som en kinesisk eske.

Hun følger familien Behring Breivik, der gjerningsmannen Anders (ABB) og moren Wenche naturlig nok er hovedpersonene. Vi følger familien Rashid, fra Kurdistan (Nord-Irak) til Nesodden, og særlig de to søsknene Bano og Lara, hvorav bare sistnevnte overlevde Utøya og vi følger en vennegjeng fra Troms og Svalbard, unge AUF-ere med tro på ei framtid. Simon kom aldri tilbake i levende live, men det gjorde mirakuløst nok Viljar – en utrolig historie. Og vi følger også de pårørende rundt AUF-erne.

En del av dette er delvis kjent gjennom andre bøker og utallige avisreportasjer og tv-dokumentarer. Seierstads varemerke er at hun fargelegger mange av hendelsene, mange av historiene på en måte som hun også har gjort tidligere bøker fra Balkan, Afghanistan og Irak: hun bedriver fortellende journalistikk i bokform. Det betyr at hun går kildene svært nær, hun kryssjekker kilder, hun får kildene til å åpne seg og hun stiller sportsjournalistenes standardspørsmål: Hva følte du da? Svaret skriver Seierstad ned, svaret bruker hun litterært. Og framfor alt, hun bruker all sin kildeinformasjon, muntlig som skriftlig, til å rekonstruere scener og gi hendelsene levende liv. Innen journalistikken går denne metoden ikke bare under merkelappen fortellende journalistikk, men noen benevner den sågar litterær journalistikk. At Seierstad i denne boka bruker skjønnlitterære virkemidler, som featurejournalistikken har gjort i alle år, er ikke noe nytt – det har hun alltid gjort i sine bøker. I denne metodikken ligger antagelig også hemmeligheten bak hennes suksess. Det blir rett og slett medrivende å lese en sakprosatekst som er så full av lukt, smak og lyd. Til tider tror vi nesten at vi leser en skjønnlitterær bok.

Men denne metoden er svært krevende, og etisk sett befinner den seg ofte i en gråsone. Som leser er det flere steder nærmest umulig ikke å stille spørsmålet: Hvordan vet du dette? Da er det viktig å ha gjort hjemmeleksa, da er det viktig å være nøye med kildene. Det er all grunn til å tro at Seierstad er svært nøye. Men på et sted lurer jeg på om det glipper, om hun er blitt for «ivrig». Vi er på Utøya, perspektivet er ABBs, smak på dette sitatet: «Nå eller aldri. Det er nå eller aldri. Kommandøren i den norske, anti-kommunistiske motstandsbevegelsen gikk noen skritt bak Berntsen opp skråningen. På føttene hadde han de svarte feltstøvlene. Jernsporene bak på hælen var skjult i det våte gresset. Han holdt et godt grep om Gungnir, som fremdeles var dekket av den svarte plastsekken. Mjølnir lå ennå i hylsteret på låret. Kroppen strittet imot, musklene dirret. Det føltes som om han ikke kunne gjennomføre det. Hundre stemmer i hodet skrek: Ikke gjør det, ikke gjør det! Enten må jeg la meg bli pågrepet nå. Eller så må jeg gjennomføre det jeg har planlagt, tenkte han der bakken begynte å bli brattere.»

Hva er problemet med denne intense beskrivelsen på Utøya? Selvsagt ikke situasjonsbeskrivelsen og hva ABB hadde på seg, men hva han tenkte. Hvordan kan Seierstad vite det? Hun har ikke intervjuet ABB, han ville ikke. Hun var til stede under rettssaken, men sa han hva han tenkte der? Gjorde han det, er dette greit – hvis ikke, så burde Seierstad vært mer varsom. Eller har han skrevet dette ned i kilder som er åpne for andre?

Å beskrive menneskers tanker kalles ofte for indre monologer på fagspråket. Og dette er virkemidler som er effektfulle, men også svært omstridte. I skjønnlitteraturen ja, men i sakprosaen og journalistikken? Uansett: Skal det være troverdig og etisk forsvarlig, må indre monologer ha rot i kilders utsagn. I dette tilfellet er det bare en kilde som veit: ABB sjøl. Derfor: Hva veit Seierstad?

Seierstad har brukt indre monolog i tidligere sakprosabøker (og bruker det flere steder i denne boka også) og fått en del pepper for det. Særlig i de tilfellene der leserne (kritikerne/anmelderne) er usikker på om hun har belegg for sine monologer. Er de oppdiktet, uansett hvor mye det fargelegger teksten og historien, så er vi over i en annen litterær sjanger. Og samtidig går det da også på troverdigheten løs. Hva er «sant» og hva er ren diktning? Jeg har ingen dokumentasjon på at Seierstad går for langt her, jeg har bare pekt på en passasje som skaper tvil.

Uansett er Seierstads bok en svir å lese. Den er sterk kost, den er emosjonell så det holder – det er nesten så jeg vil anbefale en aldersgrense. Og pårørende til ofrene på Utøya, enten overlevende eller døde, bør tenke seg nøye om før de åpner denne boka. Under lesningen av "En av oss" var det stunder da jeg tok meg sjøl i å være på Utøya 22. juli 2011, så virkelighetsnært var det. Sånne tekster er det bare gode skribenter og forfattere som kan skape.