JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

En forræder og en koffert

Trude Lorentzen:
Quislings koffert
I fotsporene til en forræder
Kagge Forlag 2022

Kagge Forlag

jan.erik@lomedia.no

Hvordan skrive krigshistorie på en ny måte? Tja, finn en gjenstand fra krigen og la tankene vandre. Mulig dette er en metode for en skriveglad person, men det ville være dypt urettferdig å påstå at det er dette journalist og forfatter Trude Lorentzen har gjort da hun nå har skrevet den av flere grunner svært interessante boka «Quislings koffert».

For ja, det er den i tittelen nevnte gjenstand som ble opphavet til boka, og det er mye godt tankearbeid bak den – det er det vel for øvrig bak de fleste bøker, i hvert fall de som kommer ut på etablerte forlag. I «Quislings koffert» er det imidlertid også en del mer. Så la meg starte med begynnelsen.

Lorentzen forteller i boka at hun ved en tilfeldighet, eller en dag hun søkte rundt på nettet, fant Quislings koffert lagt ut til salg på et auksjonsbyrå. Hun slo til, nærmest på impuls virker det som, og kjøpte den. Nysgjerrig som hun er, journalister pleier å være det, ville hun vite mer. Og så begynte en grundig, intens og langvarig research – som førte henne i mange ulike retninger, og langs mange veier. Noen av veiene var nærmest gjengrodd, eller aldri besøkt tidligere. Skjønt, hun støttet seg også på solide historikere som Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen. Få kan den andre verdenskrigen, sett fra Norge, bedre enn disse to.

Men Lorentzen har også funnet fram til andre kilder, både skriftlige og muntlige, som sjelden eller aldri har kommet til orde før. Og sånt blir det ny viten av hvis du evner å sette det inn i en god sammenheng. Lorentzen evner nettopp det.

Men trenger vi flere bøker om krigen? Mange mener nok nei, jeg har også vært der. Men så skifter jeg standpunkt når det kommer ei bok som er såpass annerledes i form, og kanskje også innhold, at den gir meg ny kunnskap på en tankevekkende måte. «Quislings koffert» er en sånn bok.

Lorentzen følger i boka denne kofferten, som hun fortsatt eier, gjennom mesteparten av 1930-tallet og til den dagen Quisling ble skutt i 1945. Ja, fortellingen stopper ikke en gang der. Quislings kone Maria levde nemlig mange år etter mannens død, og Lorentzen risser opp hennes historie også.

Så vidt jeg skjønner bygger boka på en podkastsuksess. Den har jeg ikke hørt, men det spiller mindre rolle. Noen liker best å ta inn fortellinger via øynene, andre via ørene.

Dette er en historie om Quislings liv. Fortalt langt unna den akademiske måten å formidle den på. Lorentzen opponerer ikke mot den mer faghistoriske metoden å framstille historisk stoff på, hun gjør det bare på en mer journalistisk og annerledes måte. Det er en slags fortellende journalistikk i bokform. Og noe av det fineste ved hele fortellingen: Hun er med sjøl også. Uten at det blir påtatt eller kleint, snarere tvert imot. Integrert i teksten og fortellingen om Quislings relativt stormannsgale liv får vi også Lorentzens tanker om hvordan hun skal løse en del skrivemetodologiske utfordringer eller hvordan Quisling og andre kan ha tenkt der kildene er mangelfulle eller mangler helt. Det fins dem som ikke liker sånt, jeg er ikke blant dem. Lorentzens innfallsvinkel minner meg litt om Åsne Seierstad metode – det blir veldig ofte god og engasjerende litteratur av det. I hvert fall når fortellingen ikke tar av og begynner å handle mest om forfatteren sjøl. Lorentzen går aldri i den fella.

Det er skrevet et tobinds sterkt verk om Quisling før (Hans Fredrik Dahl) som du må være spesielt interessert eller ha god tid, for å komme gjennom. For oss andre som gjerne vil høre om mannen, uten å drukne i fotnoter og tunge historiefaglige overveielser, er «Quislings koffert» et glimrende alternativ. Sjøl om det fins nok av fotnoter her også.

Trude Lorentzen har ikke bare god formidlingsevne gjennom fortellerglede og solid kildearbeid, hun har også et språk som bærer – ja, som på sitt beste er en fryd å lese. Vi dynges ikke ned av fagterminologi.

Ei bok om kanskje den største forræderen i norsk historie kan fort bli ei enten-eller-bok, ei bok som framstiller hovedpersonen enten som svart eller hvit. Ingen mennesker er imidlertid sånn, vi er alltid mye mer nyanserte enn det. Det er i dette spennet mellom godt og ondt, mellom svart og hvitt, den gode fortellingen ofte blir til. Trude Lorentzen har klart det på fint vis i denne boka.

Annonse

Flere saker

Annonse