JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Cecilie Engers syvende roman «Mors gaver» føyer seg godt inn i trenden om sjølbiografiske tekster som rir norsk skjønnlitterær samtidsprosa for tida. Dette er ofte jeg-fortellinger hvor hovedpersonen bærer samme navn som forfatteren, tekster som er ganske nærgående i sine beskrivelser. «Mors gaver» skiller seg lite fra dette.

Samtidig bærer romanen ikke preg av utlevering – eller er det våre lesevaner som har endret seg?

Hovedpersonen i Engers roman er romanpersonen Cecilies mor. Hun har havnet på sykehjem, hun klarer seg ikke aleine lenger – hun lider av Alzheimer. Dette er som vi veit en grusom sykdom som arter seg sånn at mer og mer av hukommelse og erindringskraft forsvinner. Til slutt blir det – utenfra sett – nesten latterlig. Men antagelig så smertelig for den som blir rammet at det gjerne oppstår en del aggresjon i kjølvannet av sykdommen. Så også for Cecilies mor.

Samtidig er et fenomen som erindringssvikt et nærmest genuint fenomen for en forfatter som vil fortelle historier. Husker ikke hovedpersonen, så er det et glimrende utgangspunkt for fortelleren. En annen igangsetter for denne teksten er når Cecilie må rydde opp i barndomshjemmet og tømme det fordi det skal selges. Da finner hun morens liste over samtlige av familiens julegaver gjennom de siste førti år. Moren var nemlig en pasjonert gavegiver. Fortell meg hvilken gave jeg gir deg, og jeg skal fortelle deg hvem du er – det var morens livsfilosofi.

Ved å lese seg gjennom denne lista, dukker de underligste historier opp i Cecilies hukommelse. For hun har ikke mistet erindringssansen, snarere tvert imot. Morens gavelister setter fart i hennes erindringer og på litt i overkant av 250 sider har hun fortalt hele slektas historie fra slutten av 1800-tallet og til i dag.

Det har blitt en vakker roman dette. Forsiktig, med sans for de små detaljer skriver Enger fram historien. Og presenterer sin mor mer nyansert enn det er grunnlag for etter besøk hos den alzheimerrammede på sykehuset. Samtidig går også denne historien sin jevne gang, parallelt med erindringshistorien. Den historien har bare en utgang. Sjøl om det er trist, klarer Enger også å formidle dette på en forståelig og optimistisk måte. Å få Alzheimer er grusomt, men livet går videre. Og kan du ikke sjøl sitte på dine eldre dager og minnes hva dette livet har inneholdt og gitt deg, så kan vi andre det. Men til det trengs det en storyteller av Engers kaliber, til det trengs det en forfatter som kan skille klinten fra hveten – det betydningsfulle fra det overflatiske, det personlige fra det private. Ja, en forfatter som ser det store i det lille og det enkle.

Cecilie Enger har skrevet ei bok om sin mors glede over å gi andre mennesker gaver. Denne boka er sjøl blitt en gave. Måtte mange gi den bort.