JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jens Arup Seip (1905-1992) er et begrep i norsk historieforskning – ja, i det intellektuelle Norge som sådan. Det tok litt tid før han ble professor, men for mange kunne det kanskje virke som han var født som nettopp det. Han var bergenseren som ble tidlig intellektuelt voksen og dro til Oslo for å studere. I hovedstaden slo han seg ned, sjøl om han bodde store deler av livet i en villa på Blommenholm i Bærum. «Embetsmannsstaten» (1814-1884), «Flerpartistaten» (1884-1945) og «Ettpartistaten» (1945 og framover til Gerhardsens fall i 1965) er nok de begrepene de fleste forbinder med Seip. Historiker Åsmund Svendsen har skrevet en svært omfangsrik – og god – biografi over denne ørnen blant historikerne våre.

Til en viss grad må han også være et funn å skrive en biografi om. Seip var nemlig meningssterk som få. Kontroversiell og kritisk. Ikke bare til historiefaget, og til samfunnet rundt seg, men også til et utall av kolleger. Ja, han la seg ut med de fleste. Og med det meste. I hvert fall faglig. Sjølkritikk var han, om vi skal følge hans biograf, langt dårligere på. Rune Slagstad kaller Seip for en kulturkriger. Og hardtslående var han åpenbart. Derom hersker liten tvil.

Seip var akademiker til fingerspissene. Svendsens bok viser oss en mann som aldri vek en tomme i faglige diskusjoner. Dermed har boka blitt et portrett av et akademisk miljø som slett ikke var noen søndagsskole, for å låne et begrep fra Arbeiderpartiets indre korridorer. Seip tilhørte ikke de innerste kretser av Ap, men var i hvert fall ved valg en lojal arbeiderpartimann – dog et stykke ut på venstresida og en nær venn av mange av de som brøt ut av partiet og dannet Sosialistisk Folkeparti. Svendsen har beskrevet et rørende møte mellom Seip og Gerhardsen lenge etter at landsfaderen hadde abdisert fra politikken. Seip abdiserte aldri fra sin profesjon og døde på post i sitt arbeidsrom nesten 87 år gammel.

Mange var de skarpskodde akademikerne, særlig historikere og sosiologer, som fikk smake Seips vitenskapelige vrede. Her var Seip nemlig nærmest katolsk i sin vitenskapelighet. Hans metode var den rette. Mye av sin intellektuelle kraft brukte han til å påpeke dette. En av de mange som fikk gjennomgå var filosofen Hans Skjervheim. Sistnevnte er kanskje mest kjent som en av våre sterkeste kritikere av den akademiske positivismen. At samfunnsvitenskapene og humaniora skulle underlegge seg naturvitenskapens såkalte objektive metode, var Skjervheim svært kritisk til. Blant annet fordi forskeren alltid er både deltaker og tilskuer. Vi er rett og slett mennesker. Og en lære om mennesker kan aldri ble objektiv i naturvitenskapelig forstand. Skjervheims tanker slo dårlig an hos Seip. Han ble isteden latterliggjort. En annen som fikk smake Seips pisk var samfunnsviteren Stein Rokkan på et i akademiske kretser sagnomsust seminar på Røros i 1974. Rokkan ble preget av kritikken. Mens Gudmund Hernes nok tok den kritikken han fikk mer med stoisk ro. De var jo også partikamerater uten at dette dempet Seip i nevneverdig grad. Partipolitiske hensyn tok Seip aldri. Til tross for at han i aller høyeste grad var et politisk menneske, var det alltid det vitenskapelige som seiret.

Svendsens biografi rommer over 500 sider inkludert et fyldig noteapparat. Her er mange faghistoriske betraktninger og diskurser – ja, boka kan nærmest leses som en biografi over historiefaget i forrige århundre. Alle betydelige norske historikere + en del sentrale samfunnsvitere er med. Og alle har de et forhold til Seip.

Noe av privatlivet hans har boka også plass til. Tre sønner fikk han med sin første kone, en sønn og en datter med sin andre kone som var kollegaen Anne Lise. Hun var 28 år yngre enn ham og også født i Bergen. Professor ble hun også og lever fortsatt.

Noen Jens Arup Seip i den akademiske andedammen er det vanskelig å få øye på i våre dager. Det nærmeste vi kommer er kanskje statsviteren Bernt Hagtvet som også er en kriger på vitenskapelig grunn, men nok med et langt mildere gemytt.

Åsmund Svendsen har skrevet en kunnskapsrik, innsiktsfull og lesverdig biografi om den kanskje mest sjølbevisste norske historikeren fra forrige århundre. Svendsen klarer ikke å skjule sin beundring for nestoren, men er ikke mindre vitenskapelig anlagt enn at han evner å kritisere ham også der Svendsen mener det er på sin plass. Ros og ris, altså en god rettesnor for en biograf.