Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Ingeborg Arvolas siste epos «Kniven i ilden» er en historisk roman med start i 1859 og avslutning tre år seinere. Hovedpersonen, jeg-fortelleren Brita Caisa Seipajærvi, er fra Finland, er ei sterk kvinne på vei over grensa til Norge for å få et bedre liv. I hvert fall materielt sett. Hun trenger også en mann å gifte seg med, for livet blir enklere da, mener hun. Hun har med seg sine to sønner, gutter hun har fått med to forskjellige menn – hun er av den grunn nærmest bannlyst i sitt eget lokalsamfunn. Enslige mødre har ofte vært fritt vilt for all verdens moralpoliti. Også dette er en god grunn for å stikke derfra. Målet for reisen er Bugøynes, et sted det ryktes at havet koker av torsk.

Cappelen Damm

Det er denne vandringen denne romanen ytre sett handler om. Og alt det de tre møter på sin vei, noe som slett ikke er lite. Blant annet møter de Mikko, en gift mann som på bunnen ikke er mer gift enn mange andre som lar kjærligheten være fri og frank. Det oppstår såkalt søt musikk mellom de to, til sønnenes store irritasjon – og ikke minst til Mikkos kone Grethes fortvilelse. Ja, sjalusihistoriene her er ganske stygge, sånn de ikke sjelden er i virkelighetens verden også. I det hele tatt er det mange scener i denne fortellingen som har gjenkjennbar karakter. Men vi befinner også altså på 1800-tallet, moralkodeksene var noe annerledes da – verden går, om ikke på alle områder, heldigvis framover her og der. Og det er noe saftige seksualscener i romanen som forlaget også har vært «smarte» nok til å reklamere for i forkant av utgivelsen. Men saftige og saftige, fru Blom – de tåler nok lesingens lys av de fleste, det sterkeste ved dem er kanskje hvordan de hyller kjærligheten i ren form, hvordan Arvola klarer å få åndelig og kroppslig kjærlighet – eller gjerne begjær – til å gå opp i en slags høyere enhet. For, jo sexscenene her var sterke, men de var likevel så langt unna pornografi som bare mulig.

Språket i romanen er også verdt en kommentar og refleksjon. Det er prosapoesi i fullt monn, kanskje er det litt for mange finske og samiske ord og vendinger de mest norske av oss ikke forstår, kanskje ville en oversettelse noen steder vært å foretrekke? På den annen side gir dette teksten et identisk preg, et nærvær som hyppige oversettelser og avbrudd kunne ha ødelagt. Handlingen utspiller seg nemlig ikke på Oslos vestkant. Derfor godtar jeg dette grepet under tvil.

Det går ikke så bra med Brita Caisa og Mikko, men et råtips er at de nok står han av – tøffinger som de begge er. Og kanskje får vi en fortsettelse. Det er svært mye ved denne fortellingen som borger for en oppfølger eller to. Siste ord om Brita Caisa, Mikko og alle de andre fargerike personene i denne teksten er neppe skrevet. Og fint er det.