JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Boligpolitikk er i vinden for tida. Hos nesten alle unntatt hos dem som burde vært aller mest opptatt av det: Politikerne. Det er først og fremst den sterke prisveksten – ja, faktisk helt siden 1980-tallet, og mangelen på boliger som særlig ungdommen eller de med minst (egen)kapital rammes av, som gjør dette til et evig diskusjons- og boktema. Agendarådgiver Hannah Gitmark har nylig utgitt ei bok om temaet der hun særlig setter søkelyset på forholdet mellom leiemarkedet og eiendomsmarkedet. Som kjent så eier nesten åtte av ti nordmenn sin egen leilighet. Dette står i grell kontrast til de aller fleste andre land i den vestlige verden.

Kjetil Gyberg, som har skrevet sakprosaboka «Boligdrømmen» kaller norsk boligpolitikk for en av de mest markedsorienterte i Europa. Og dette mener han ikke bare er grunnen til den voldsomme prisveksten de seineste årene, men dette er også en utvikling han vil bli kvitt. Det er særlig i Oslo og de store byene våre at denne prisgaloppen raser.

Derfor har Gyberg reist til andre byer på vårt kontinent for å se hvordan det står til der. København, London, Wien og Zürich er fire byer han har besøkt. Og funnet ut at de har boligpolitiske ordninger som både er mer sosiale, kollektivistiske – og ikke minst rimeligere – enn de våre politikere har klart å stampe opp. Gyberg legger ikke skul på at vi har ett og annet å lære.

Blant annet siterer han en ledende figur i Det røde Wien med denne kraftsalven: «Vi kan ikke avvikle kapitalismen fra rådhuset, men det ligger i store byers makt å realisere nyttige innslag av sosialistisk arbeid i midten av det kapitalistiske samfunn».

Det er altså ikke lett innenfor gitte rammer, men slett ikke umulig. Gyberg finner flere eksempler på dette i de nevnte byene.

For etterkrigsgenerasjonen var Husbanken redningen i Norge. Her var det mulig å få boliglån til betingelser det var mulig å leve med. Med jappetid og generell høyrepolitikk på 1980-tallet ble Husbanken noe annet enn den en gang var. Heller ikke dette er Gyberg spesielt fornøyd med. Skjønt, han gir ikke Høyre og statsminister Kåre Willoch hele skylda – det starta med Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland, ifølge forfatteren som også har snakket med Hanna B. Marcussen, byråd for byutvikling i Oslo. Han skriver: «- Det må satses mye mer på Husbanken, konstaterer Marcussen. – For å få til fremtidens boligløsninger kreves det endringer både i bankens mandat og i finansieringen fra regjeringens side.»

Altså et klassikersvar fra en lokalpolitiker: Skyld på regjeringen, skyld på statlig nivå!

Gyberg er heller ikke blind for det store skismaet mellom å leie en bolig og å eie den. At eierpolitikken er en villet politikk for de aller fleste politiske partier, er også han temmelig tydelig på. Han mener at fradragsretten til gjeldsrenter, den store verdistigningen på eierleiligheter og hus og den lave boligbeskatningen er elementer som trekkes fram i tide og utide, mens den politiske debatten om eierlinjas ulemper nærmest har vært totalt fraværende. Gyberg skriver blant annet: «Norge har dermed blitt stående som noe ganske unikt i europeisk sammenheng: et sosialdemokratisk eierland.»

Dette er sjølsagt politikk, politikk, politikk. Men går det an å gjøre noe? Er løpet kjørt? Ja, noe kan gjøres, mener Gyberg og skriver dette om Oslo: «Det (Oslo) er i aller høyeste grad en by som lever av andre typer kunnskaper og tjenester (enn informasjon). Så her burde det bo sykepleiere, politimenn, bussjåfører og de som jobber i byens store varehandel. I den videre utformingen av en modell for en fullt ut inkluderende boligpolitikk bør man i det hele tatt styre etter en enkel universell maksime: Alle som jobber her skal kunne bo her uten å betale mer enn en tredjedel av nettoinntekten på bolig.»

Kjetil Gyberg (født 1972) er frilansjournalist og har med denne boka skrevet ei lita håndbok som har et format som får plass i lomma på ei vinterjakke. Den bruker ikke de store ord, vi møter en forfatter som ikke roper ulv hver gang han ser noe som ligner. Leser du boka, blir du garantert litt klokere. Og antagelig blir du akkurat som jeg mer og mer irritert over at den rådende boligpolitikken her til lands – eller mangelen på en sådan – ikke justeres noen knepp. Blant skiskyttere er det vanlig å skru et par hakk på børsas sikte om det blåser når du kommer inn på standplass. Dette kunne våre politikere nok lære litt av også.