JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det sies ofte at den beste kunsten, den beste skjønnlitteraturen, er den som røsker litt opp i vante forestillinger og provoserer oss til å tenke litt utenfor boksen. Den franske forfatteren Michel Houellebecq kan være et eksempel på en notorisk enfant terrible, en forfatter som konsekvent forstyrrer våre inngrodde oppfatninger – kort sagt en kunstner som svært sjelden er politisk korrekt. Skjønt, det fins en del av disse. Østerrikes Thomas Bernhard er en annen velkjent forfatter som heller ikke var redd for å fornærme common sense og den borgerlige offentligheten.

Line Baugstø kan med sin tolvte roman «Evil Grandma» kanskje sies å stille seg i denne tradisjonen. For her vil nok noen lesere forhåpentligvis riste litt på hodet og si at hun kanskje drar bestemorrollen litt mye ned i søla. Og det skal du jo ikke gjøre, eller?

Romanen handler om Mona, 65 år gammel og singel etter at hennes ektemann gjennom mange år fant seg ei ny dame for en del år tilbake. Nå sitter Mona igjen i en byleilighet med to voksne sønner som har flyttet ut av redet. En kveld får hun sin eldste sønn og hans influenserkone Alma på besøk. Mona får den vanligvis så gledelige nyheten om at snart skal hun bli bestemor. Svigerdatter Alma er overlykkelig, og både hun og ektemannen – Monas sønn – forventer at bestemor også skal hoppe i taket av lykke. Det gjør imidlertid Mona ikke. Hun får isteden et unormalt høyt blodtrykk som hun må søke legehjelp for. Hva er greia med å bli bestemor?

Det er her det konvensjonelle utfordres. Mona sliter med å gjøre gode miner til slett spill, hun føler seg forpliktet til å dele gleden med det ufødte barnets mor og far – men klarer det ikke. En ting er den rollen hun sjøl skal inn i som hun ikke har bedt om, noe annet er svigerdatterens nærmest ekstreme fokusering på at hun snart skal bli mamma. Alma fronter dette på sosiale medier sånn enkelte i det virkelige liv faktisk er i stand til å gjøre. Det tar fullstendig overhånd, det blir altoverskyggende.

Nå skal det sies at det heller ikke i utgangspunktet er noe hjertelig forhold med Mona og Alma, svigermor syns nok svigerdatteren er i overkant overflatisk og lite ansvarlig. Og ikke minst sjølopptatt. Dette skaper da også en del artige hendelser utover i romanen.

Mona forsøker å være høflig, snill og omgjengelig, men når det først rakner for henne, så går hun nesten i svart. Det hender opptil flere ganger i denne romanen at det skjer. Sånt blir det ofte fornøyelig lesning av, sjølsagt litt avhengig av hvem av de to du sympatiserer med. Forfatteren skildrer Alma såpass usympatisk at det neppe er så vanskelig å ta parti her. Det betyr imidlertid ikke at Grandma er en person helt uten feil og menneskelige svakheter. Hun kan være både infam og hevngjerrig utover det akseptable. Hun får opprettet en hemmelig instagramkonto kalt evilgrandma65 der hun tømmer all sin frustrasjon og vrede. Helt til det viser seg at den ikke er så hemmelig likevel.

Det kan sjølsagt diskuteres hvor uvanlig Monas reaksjoner på at hun skal bli bestemor er. Det må være en del gjenkjenningselementer her. Hvis ikke hadde dette vært lite å le av. For det er denne romanens styrke: Den er morsom. Fortrengte følelser og synspunkter som til slutt pipler opp til overflaten og medfører sosiale skandaler, liker vel de fleste av oss å lese om. Samtidig som det er et stort alvor i denne teksten også. Humor er alltid avhengig av sin motsats for at den skal fungere optimalt. Mona er også en tragisk person som slett ikke får til livet sånn hun skulle ønske. Det er også en del av denne historien. Og det er forholdet mellom tragedie og komedie som Line Baugstø balanserer så fint i denne romanen.