JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Dobbeltgjenger» er kanadiske Naomi Kleins niende bok. Virkelig kjent i Norge ble hun i 2001 da en norsk versjon av «No logo» kom ut. Hun har hele tida definert seg på den politiske venstresida. I sin nye bok gjør hun et ganske stort nummer ut av at hun tilhører en klassisk venstresideposisjon. Det fins jo så my «rart» til venstre for sosialdemokratiet. Klein er ingen nymotens eller frelst radikaler. På en del punkter minner hun meg litt om svenske Åsa Linderborg.

Kleins utgangspunkt i denne sakprosaboka er at det fins en annen forfatter og intellektuell «over there» med samme fornavn – den andre Naomi – Naomi Wolf fra San Francisco. En gang, på begynnelsen av 1990-tallet, var Wolf en hardtslående feminist og tilhenger av Det demokratiske partiet. Etter hvert har hun beveget seg mer og mer til høyre i politikken – noe som toppet seg med koronapandemien da hun ble en sterk vaksinemotstander, og kom opp med den ene konspirasjonsteorien verre enn den andre. Ifølge Klein. Wolf ble også fast gjest hos Steve Bannon, en gang en av Donald Trumps mest betrodde.

Alt dette er sjølsagt mer enn nok for Klein til å gå til frontalangrep på sin navnesøster. Det som likevel ble aller mest kleint var imidlertid at hun oftere og oftere i det offentlige ordskifte ble forvekslet med Wolf. Naomi Wolf hadde blitt hennes dobbeltgjenger. Klein satte seg da ned, siden pandemien hindret henne i å gjøre stort annet, å følge Wolfs gjøren og laden på nettet. Det Klein da fant var skremmende lesning. Men ikke bare det, hun dukket også ned i litteraturen om dobbeltgjengermotivet. For dette fins det nemlig mye litteratur om. Alt fra de gamle grekerne via Sigmund Freud, Fjodor Dostojevskij, Philip Roth og selveste Charlie Chaplin. Med flere. En sånn research blir det i Kleins univers sjølsagt ei bok av.

Hvilken bok har det så blitt? Den har fått undertittelen «En reise inn i speilverdenen» – en ganske presis undertittel. En ting er denne speilverdenen som er et sentralt begrep i boka, og ikke et spesielt godt sted å være – boka er definitivt sjøl ei reise. For her går det unna, her skjer uforutsette hendelser, det er springende, og omveier må tas når Klein møter hindringer underveis. Dessuten veksler teksten mellom analyser at offentlige fenomener som alle disse konspirasjonsteoriene som ikke bare Wolf står for, men flere og flere andre debattanter i amerikansk og kanadisk offentlighet, og mer private betraktninger – for eksempel en ganske inngående utlevering av Kleins sønns unormale oppførsel som diagnostiseres som en form for autisme.

Klein forsøker hele tida å binde alle disse tilsynelatende løse trådene sammen til et sammenhengende hele. Det vil være en overdrivelse å si at hun lykkes hele tida, men skal ha for forsøket. Og det kritiske venstresideblikket er der hele tida. At boka i tillegg er en saftig samtidskritikk, bør også nevnes. Klein liker slett ikke den utviklingen hun ser rundt seg. Det gjelder ikke bare situasjonen i Midtøsten, en konflikt den jødiske Klein er svært opptatt av, men også hele det kulturelle og politiske landskapet får så hatten passer.

Det er alltid berikende å lese Naomi Klein. Hun er engasjert, rimelig oppdatert og tar aldri det etablerte for gitt. Hun er til tider kontroversiell, kan av og til framstå som litt i overkant akademisk, men som leser kan du aldri stille deg likegyldig til hennes analyser og synspunkter. Hun gir oss bestandig mye å fordøye fordi hun fornekter seg lite. Denne gangen gaper hun kanskje over litt for mye. Boka kunne med fordel var litt strammere redigert. Avstikkere og anekdoter kan krydre et resonnement, men noen ganger kan de også bringe oss så langt fra Main Street, at det blir litt vanskelig å finne tilbake til hovedsporet. «Dobbeltgjenger» er blant annet av sånne grunner ikke hennes beste bok.