JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvem andre enn Torgrim Eggen kunne ha skrevet biografien om Axel Jensen (1932-2003), en av norsk litteraturs mange enfant terribles? Kanskje en håndfull, men valget på Eggen priser nok forlaget seg lykkelig over i dag. Ikke minst etter at den nevnte biografien også fikk årets bragepris i klassen for sakprosa. Og uten å ha lest alle Eggens konkurrenter, våger jeg likevel påstanden: Vel fortjent.

For det er få – om noen – som gjennom sitt aktive forfatterskap har vist at han har språk som kler Axel Jensens, og som har tilstrekkelig med kultur- og samfunnskunnskap fra 1950-tallet og fram til i dag, som Torgrim Eggen. På sitt beste er han en fryd å lese. I biografien om Jensen er han ikke på sitt beste tvers igjennom hele boka, men det er ikke mye om å gjøre.

Bare den aforismen av Friedrich Nietzsche som Eggen har valgt å starte boka med viser at han har forstått oppdraget til fulle. Aforismen går sånn: «Det viktige er ikke evig liv, men å være evig levende».

Poenget er sjølsagt: Dette kunne også Axel Jensen ha sagt eller skrevet – det var i hvert fall antagelig sånn han levde.

Kompositorisk er biografien ganske tradisjonelt bygget opp. Eggen starter med en scene fra 1992. Axel Jensen er i Bergen og skal lese opp fra egen produksjon på det beryktede stedet Garage. Prologen har fått tittelen «Grill meg i hekken!» - tonen er med andre ord anslått. Vi suges inn i Jensens univers umiddelbart.

Deretter fortsetter Eggen å rulle opp Jensens liv i en stram kronologi – fra Pølseprinsen via Sahara, Hydra og et par mellompartier før det hele avsluttes med Kaptein Broke og Kyborgen. I sistnevnte seksjon får vi også storyen om Jensens siste år – da han fikk den grusomme sjukdommen ALS, ble lenket til senga og mer og mer pleietrengende. For det er kanskje denne delen som best uttrykker hva Axel Jensen egentlig var lagd av. Steinhard vilje og ei solid bøtte med ironi – også ironi som rammet ham sjøl.

Jeg skal ikke gjenfortelle Axel Jensens liv her sånn Eggen beskriver det. Bokelskere skal få ha den gleden sjøl. Men la meg si såpass: Det er ganske vanlig å lese biografier der forfatteren nesten forelsker seg i den biograferte, og at det blir en homage der «nesten ikke et øye er tørt» etter endt lesning. På den planeten er Torgrim Eggen ikke. Heldigvis.

Riktig nok er det ikke vanskelig å se at Eggen nærer en sterk beundring for forfatteren av romaner som «Ikaros», «Line» og «Epp» - for å nevne de kanskje tre mest kjente. Men Eggen går likevel aldri i den fella å rosemale Axel Jensen – verken hans litteratur, hans liv eller hans livssyn.

Sjøl hadde jeg nærkontakt med Axel Jensen kun en gang på slutten av 1980-tallet. Det var via en telefonsamtale om et tema som betydde langt mer for ham enn for meg, men der det likevel var jeg som hadde makta. Jensen var intens og pratsom, høflig og grei. Men jeg skjønte raskt at her måtte jeg velge mine ord med omhu. Da vi avbrøt samtalen, hadde vi vært innom alle jordas verdensdeler, men ingen større skader var skjedd. Eggen forteller mange storyer i denne boka der det ikke gikk fullt så bra når Axel Jensen var i byen. Eggen viser rett og slett fram Axel Jensen på godt og vondt. Takke faen for det!

Eggen skriver om den dagen Jensen fyller 40 år. Han bor i Fredrikstad, det kommer tre frikere på besøk: «Huset er helt tomt. Alle møblene er borte unntatt sengen, og oppi der sitter Axel. Han har drapert lakenet over skulderen som Mahatma Gandhi. ‘Ta av dere på beina gutter!’ sier verten. En av gjestene, som er kunstner, har på seg et par jeans som er blitt slitt i baken. Dette han han løst med å sy på en stor hjerteformet skinnlapp. Idet han bøyer seg for å ta av seg skoene, brøler Axel av latter og peker: ‘Bavian! Bavian!’ Det gjentar seg flere ganger. Den ene pipa etter den andre fyres opp og går rundt. Astrid krabber rundt på alle fire, og Axel roper ‘Bavian!’ Han har et livsstilsproblem, ingen tvil om det.»

Eggens Axel Jensen er en dårlig far, en notorisk kvinnebedårer ute av stand til å holde orden på økonomien. Dessuten en livsløgner.

Alle skal vi dø en gang. Som kjent gjaldt dette også Axel Jensen. Det skjedde i 2003. 24. april ti år seinere ble asken hans spredd i Oslofjorden. Om den seansen skriver Torgrim Eggen følgende: «Så kommer et lumsk og lekent lite vindkast fra styrbord, en siste piskesnert av en replikk, omtrent som balrogens infernalske fulltreffer mot Gandalf på broen i Ringens brorskap. Vinden sender Axels aske rett i fleisen på enken, de sørgende og de kulturelt kondisjonerte. De hoster og børster klebrig dikterstøv av sorte finklær. Historien om vindkastet er ikke sann. Men det er nok denne Axel Jensen ville fortalt.»

En fantastisk punsjline på en omfangsrik biografi.

And by the way – i bokas etterord forteller Eggen blant annet at hele prosjektet har vært langvarig og litt av et pirkearbeid: «Jeg håper selvfølgelig at alt dette forpulte pirket ikke har resultert i en kjedelig bok om Axel Jensen. Det ville han aldri ha tilgitt.»

Du kan ta det helt med ro Torgrim Eggen, dette er langt fra noen kjedelig bok - tvert imot!