JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Et alkoholpolitisk virkemiddel i 100 år

Olav Hamran:
Vinmonopolet 100
Press Forlag 2022

Press Forlag

jan.erik@lomedia.no

I fjor, nærmere bestemt 30. november, fylte Vinmonopolet 100 år. Sånt blir det ofte bøker av. Boka er skrevet av Olav Hamran, en historiker som også var med og skrev forgjengeren «Fiin gammel» - boka som ble gitt ut til 75-årsjubileet.

Vinmonopolet ble altså skapt i ei tid da det var forbudstid i Norge, ei tid det var ulovlig å drikke hetvin og brennevin i Norge – ja, det er riktig å si at institusjonen er et ekte barn av denne tida. Bekymringen i befolkningen over alkoholens eksistens var mangetydig. Mange tjente penger på andres undergang. Sånn ville vi ikke ha det i Norge. Myndighetene trengte et alkoholpolitisk virkemiddel da det ble mer og mer kjent at alkoholen absolutt hadde sine skyggesider. Et statlig vinmonopol ble den forventede løsningen, et monopol som tok over de tidligere lokale samlagene.

Men utviklingen gikk tregt. Vinmonopolet møtte mange hindringer underveis, institusjonens vei til en hundreårings fødselsdag har vært kronet med torner. Ikke før i 1991 fikk for eksempel vårt siste fylke, Sogn og Fjordane, sitt eget Vinmonopol. Da snakker vi om utsalg, eller butikk som utsalgene etter hvert ble kalt. Produksjonssteder var det fire av i landet – i Bergen, Trondheim, Hamar og Oslo, hvor sistnevnte by med sine produksjonslokaler på Hasle naturlig nok var tyngdepunktet.

Hamran tar oss i denne boka gjennom hele den fascinerende historien. Det startet med at vi byttet tørr og klippfisk med Portugal og Spania, og fikk vin tilbake. Siden kom flere vinland inn i bildet, fisken ble mindre viktig – og det begynte å rulle og gå nærmest av seg sjøl. Under krigen kom en periode hvor vi konsumerte mye mindre, men dette tok seg opp igjen som så mye annet. På 1970-tallet var også hjemmebrenningen på sterkt nedadgående, før litt smugling overtok i tiåret etterpå. Reiselysten, og evnen, tok seg opp i Norge – kundene oppdaget taxfree-butikkene på landets flyplasser, og Vinmonopolet – eller Polet som det heter på folkemunne – fikk en knallhard og nærmest uslåelig konkurrent. Etter hvert skulle også drikkevanene endre seg hos oss. Svakvin begynte å ta av, brennevin ble det drukket mindre av. Totalforbruket holdt seg imidlertid ganske stabilt – skjønt, det har vokst en del de seineste årene. I 1970 ble løsgjengerloven opphevet, det var nå lovlig å drikke seg full på gata, sjøl om det var få som anbefalte akkurat det.

I 1978, 1982 og 1986 streiket de produksjonsansatte. Særlig sistnevnte streik fikk mye oppmerksomhet i pressen da stedets fagforeningsklubbs leder fikk sparken – den såkalte Håkon Høst-saken. Det står litt i boka om dette også. Mens i 1996 ble Vinmonopolets utsalgsteder, produksjonen og distribusjon delt. Førstnevnte beholdt navnet, mens de andre ble hetende henholdsvis Arcus og Vectura. Alt dette var en konsekvens av EØS-avtalen. Vinmonopolet var en ordning som var svært utsatt i et liberalistisk EU-system, men det gikk langt bedre enn de verste pessimistene hadde fryktet. Til å begynne med beholdt staten kontrollen, i dag er situasjonen noe annerledes. Og Vinmonopolet er akkurat som mange andre nytelsesmiddelbedrifter her til lands slanket betraktelig. Ikke fordi vi drikker mindre, men mest fordi produksjonen er sterkt automatisert. Håndtapping fra hver og en er i dag en saga blott. Svenskehandelen er imidlertid fortsatt en trussel og konkurrent, men det har mer med pris- og avgiftspolitikk å gjøre – ikke nordmenns drikkevaner.

Ovennevnte og mye, mye mer handler denne boka om. Den er billedrik og staselig. Skulle jeg driste meg til å savne noe måtte det være en innholdsfortegnelse og litt mer om de ansatte på golvet i Vinmonopolet gjennom disse 100 årene. Det er tross alt de som har båret denne egenartede bedriften gjennom seire og nederlag, Hamran har lagt litt for mye vekt på styreledere og direktører – perspektivet har blitt for mye ovenfra og ned. Det betyr imidlertid ikke at boka er uinteressant. En institusjon som dette er jo Norgeshistorie uansett.

Warning
Annonse
Annonse