JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Lørenskogjenta Kathrine Kinn som vokste opp sammen med lærere, rørleggere og sjukepleiere hadde aldri drømt at hun skulle bli bonde i Vest-Telemark. Men sånn ble det altså etter at hun hadde gjort ferdig en master i sosiologi. For drømmen om bondelivet – det var en gang mange bondegårder på Lørenskog også, jeg er sjøl oppvokst ved siden av en – slapp aldri taket. Og da det også klaffet med kjærligheten, faktisk ved første blikk, og hun traff Gunleik, var det liksom gjort.

I fjor skrev hun ei svært lesverdig bok om sine første år som bonde på et fjellbruk i Flatdal – langt inne i Telemark. Livet skulle nok bli en del annerledes enn det hadde fortont seg i drømmen. På gården Rørtveit.

Kinn forteller i boka om harde og lange arbeidsdager. Etter hvert fikk Kathrine og Gunleik en sønn – Såmund – som også skulle ha oppmerksomhet ved siden av storfe og sauer. Kinn forteller detaljert og emosjonelt om alt slitet, men også om gleden ved ikke bare å være i nærkontakt med vær, vind og natur, men også til levende liv. Mange av hennes beskrivelser av dyrene hun får et sterkt og intimt forhold til er rørende lesning. For en leser som knapt har vært på en gård, og aldri jobbet en eneste time der, er det mye nytt å hente. Kinn sparer ikke på opplysningene. Det er langt fra noen bok om bare solskinnshistorier og bonderomantikk. For bondens liv er hardt, får vi vite. Det er minimalt med fritid, det er lange arbeidsdager. Å planlegge en dag, er nærmest umulig. Det skjer alltid noe uforutsett, det kan være en traktor som svikter eller noe av den andre redskapen som trenger reparasjon. Eller det kan være en av de mange dyra som slår seg vrange, blir sjuke eller dør. Det er noe hele tida. Sånt er det lett å bli bekymra av, miste nattesøvnen av. Flere ganger underveis i denne fortellingen stiller hun seg spørsmålet om det er verdt all slitet. For rik blir du ikke av å være småbonde i Norge (antagelig ikke som storbonde heller). Og for i det hele tatt å drive gårdsbruk i furet værbitt, er det nødvendig å sette seg i betydelig gjeld. Dette er slett ikke noen dans på roser, om noen skulle tro det. All mulig bondevitsing forstummer etter endt lesning av denne boka. Og etter hvert vokser det fram en stor takknemlighet for at noen gidder å sørge for at vi andre kan dra på supern for å kjøpe inn de matvarene vi trenger for å leve, matvarer som er der fordi vi har bønder i Norge som står på både da og natt, sommer og vinter. Kinn viser oss gjennom denne boka alt strevet som ligger bak. Og at vi aldri må ta maten på bordet for gitt.

Men denne boka er mye mer enn rørende og ærlige bondefortellinger. Og da stikker antagelig sosiologen hodet fram. Kinn har også refleksjoner omkring hva bondeyrket er, og ikke minst hva det burde være. Ikke bare på vegne av seg sjøl og ektemannen, men på vegne av andre bønder også. Hun var nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag fra 2018 til 2020 og skjønner bedre enn gjennomsnittet at det er politikk det handler om dette også. For norske bønder er svært avhengige av trygge og stabile rammebetingelser. Disse er det politikerne som i all hovedsak bestemmer. De fleste har vel hørt om jordbruksoppgjøret som går av stabelen hvert eneste år, og hvor bevilgningene til norsk landbruk fastsettes. Et beløp som er langt fra ubetydelig og som i tillegg er gjenstand for sterk årlig kritikk. Noen mener bøndene får altfor lite, andre det motsatte. Men å være helkommersiell bonde, som kun lever av det de selger, er umulig i Norge. Hadde vi prøvd, ville antagelig matprisene blitt så høye at også Trygve Hegnar ville flyktet til Sveits.

Kinns refleksjoner rundt norsk landbrukspolitikk er sjølsagt preget av at hun er part i saken, at hun har støvlene på. Tankene hennes blir ikke nødvendigvis dårligere av den grunn, kanskje snarere tvert imot. For hun er i stand til å tenke langt utover bare økonomi og egen bærekraft, hun er opptatt av så vel kulturlandskap som dyrevelferd og matpriser. Ja, samfunnets beste.

Kathrine Kinn har med denne boka skrevet ei lettfattelig, i ordets fineste betydning, fortelling om en bonde- og småbarnsfamilies strev for å holde eldgammelt og helt nødvendig yrke i hevd. Alle som ukentlig syter og klager over matpriser de mener er for høye eller andre feil og skavanker de mener det er bøndene som står bak, burde ta seg tid til Kinns bondefortelling. De vil garantert være klokere etter endt lesning.