JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Å kalle en roman for «Habeas Corpus» er et dristig valg om du ikke ønsker å distansere deg fra leserne mest mulig. Og det er det vel få forfattere som ønsker. Heller ikke en dreven fyr som Kjartan Fløgstad. Og begrepet er det vel neppe så veldig mange som går rundt og nynner på til daglig – kanskje de ikke en gang veit hva det betyr. Da er det fint å ty til Wikipedia der vi får vite at det er latin, i bokstavelig forstand kan oversettes med «du skal ha kroppen» - men litt mer prosaisk at det er et juridisk prinsipp som betyr at enhver som er fengslet eller på annen måte er frarøvet sin frihet, har innen en fast tidsramme rett til å bli stilt for en domstol. Altså en menneskerett i en rettsstat. At forfatteren Kjartan Fløgstad er opptatt av sånt, det veit vi fra tidligere bøker han har skrevet – så romanen fra i fjor føyer seg sånn sett inn i en logisk Fløgstad-tradisjon.

Og i «Habeas Corpus» er det mye annet som også er gjenkjennbart. Det elleville universet som dikteren fra Sauda og Nydalen i Oslo er så god til å skape, glimrer langt fra ved sitt fravær. Heller ikke de vanvittige, og ofte morsomme, navnene han gir sine litterære karakterer. De beste i denne romanen er kanskje Lars Vegas og Gus Løkke. Satt inn i sin sammenheng er de uovertrufne.

Romanen kan nesten minne om en novellesamling. Vi møter 21 personer med hver sin historie. Flere av dem møtes riktig nok i hverandres fortellinger, men det er ikke like lett hele tida å se sammenhengen. Fløgstad er da også en mester så vel kompositorisk som innholdsmessige i å blande en form for lavkultur og høykultur, blødmer og avanserte akademiske resonnementer og teorier. Ofte i en salig saus. Dessuten blander han også inn fiktive og reelle, historiske personer i sitt svært fabulerende univers. Denne romanen er ikke noe unntak, den er mer regelen.

Samtidig er Fløgstad en eksplisitt politisk forfatter. Han skjuler sjelden sine motiver og standpunkter, men skriver samtidig aldri politisk programlitteratur. Han mer viser fram enn propaganderer. Og denne gangen er han som i sine siste verker opptatt av det han nok mener er et litt pikant poeng: At de intellektuelle, akademikerne – de som burde vite bedre – gjerne går makta, ja, kapitalens ærend. Fløgstad viser gjerne dette ved å trekke fram eksempler fra tyske akademikeres holdninger under, men aller helst etter, den andre verdenskrigen. Dessuten er han som tidligere også ute etter å vise at flere av disse, som slapp unna både rettsoppgjør og andre oppgjør, stakk av gårde til diverse land i Sør-Amerika som Argentina og Chile. Og ble der uten å gjøre noe stort nummer ut av akkurat det. Handlingen i denne romanen har Fløgstad spredt geografisk til det nevnte kontinent, samt til Europa, Norge og USA.  

Fløgstad er dyktig til å skape karakterer som ikke ligner på noen andre. Noen vil kanskje hevde at flere av karakterene hans ikke ligner så mye på personer du kan risikere å møte i virkeligheten heller. Dette er jeg i så fall uenig i. En kunnskapsrik forfatter som Fløgstad, med all hans vidd og kreativitet, skriver fram personer som du kan kjenne igjen og le deg skakk av. Hans ironiske perspektiv er aldri langt unna, han kler sakte, og til tider noe skråsikkert, av sine personer de ubehageligste klær til de står igjen nakne og lite å henge på juletreet. Det er ikke gull alt som glimrer, er noe av Fløgstads tilnærming til virkeligheten – enten han skriver skjønn- eller faglitteratur. Og apropos det siste så legger han ofte inn essayistiske og mer sakprosalignende elementer i sine romaner. Romanen som sjanger nekter seg jo som kjent ingenting, sjangerblanding er helt legitimt. Fløgstad dyrker denne hybriden til fulle.

I denne satiriske Fløgstad-romanen er det ikke lett å gjenfortelle en episk og logisk handlingsgang – om det i det hele tatt er noen. Han gyver som vanlig løs på vårt moderne samfunn, et samfunn han finner store mangler ved, med det største og sedvanlige alvor, men med humor, ablegøyer og språklige blødmer som virkemidler. Det er alltid en fest å lese Kjartan Fløgstads romaner. «Habeas Corpus» er ikke noe unntak.