Et forsvar for diplomatiet
Kai Eide:
Vilje til fred
Diplomati i en krisetid
Aschehoug 2026
Aschehoug
Saken oppsummert
jan.erik@lomedia.no
Kai Eide (født 1949) har vært interessert i utenrikspolitikk siden guttedagene. Det brakte ham relativt tidlig inn i norsk utenrikstjeneste. Og der ble han resten av yrkeslivet, hovedsakelig som diplomat og byråkrat, men han har også vært innom politikken. Blant annet som statssekretær på statsminister Jan P. Syses kontor. To bøker om sitt liv som diplomat har han også skrevet tidligere – en om Balkan sammen med Thorvald Stoltenberg i 1996 og en om Afghanistan i 2010. Han har med andre ord vist at han er skrivefør. Nå er han ute med bok nummer 3. Ikke overraskende handler den også om diplomatiet. Og som han sjøl skriver i bokas etterord er den verken en sjølbiografi eller en historiebok. Men hva er den da?
Det biografiske har Eide tonet ned sjøl om denne boka handler om store deler av hans yrkesliv fra tidlig 1970-tall til våre dager. Eide er så nerdete og hekta på sine hjertesaker og kjepphester, at han har liten tid og plass til å reflektere særlig mye over sin rolle oppi det hele. Han er jo kontinuerlig på reise. Og hvilken reise dette har vært. Tunge institusjoner og organisasjoner som OSSE, NATO og FN har kunnet nyte godt av hans glødende engasjement og store kunnskaper. Litt artig er det å lese at han i sine noe yngre dager samarbeidet nært med dagens norske statsminister Jonas Gahr Støre. De servet begge to statsminister Syse med gode råd. Den gangen hadde Støre ikke medlemsbok i Arbeiderpartiet.
Det kan virke som om det er den vanskelige og forvirrede tida vi nå er inne i med kriger både her og der, og ustabile politiske regimer de fleste for kort tiden siden ikke trodde var mulige, som er et slags utgangspunkt for denne boka. Likevel er den kronologisk fortalt. Eide loser oss gjennom konflikter som verden har opplevde tidligere. Den kalde krigen og forholdet mellom øst og vest, særlig nordamerikanske og sovjetiske presidenter og partigeneraler står sentralt i bokas første kapitler. Men så rakner det som kjent i øst, Berlinmuren forsvinner – det samme gjør Sovjetunionen. Ikke før nedrustningen starter og Øst-Europa vender seg mer og mer mot Vesten og den kapitalistiske verdier, bryter uværet løs på Balkan. Jugoslavia vil ikke være samlet mer, nasjonalismen slår inn på mest brutale vis. Og Eide må til pers som mekler og rådgiver. Nå sammen med Stoltenberg senior, en ekspert på denne delen av Europa.
Et annet vendepunkt i geopolitikken blir 11. september 2001 da USA blir rammet av terror og president Bush junior gjør dette til hele verdens problem på et blunk. Det fører Eide igjen inn i storpolitikken, så vel i Irak som i Afghanistan. I tillegg ruller jo den over 50 år lange konflikten i Midtøsten mellom Israel og palestinerne videre. Ingen med interesse for verdenspolitikk er uberørt av den.
Eide har jobbet mange år som NATO-ambassadør. Og kanskje er det NATO og Eides syn på utviklingen som har skjedd der de siste årene, som gjør denne boka mest interessant. For etter hvert som den sovjetiske kommunismen var en saga blott, og «alle» trodde at Russland ville bli som oss andre her i Vest-Europa, ønsket flere av de gamle landene bak det berømmelig jernteppe i øst å bli med i NATO. Ja, til og med Russland fikk en nærmere adgang enn tidligere til hva NATO holdt på med. Skjønt, Russland skulle ha seg frabedt at noen av deres gamle lydriker ble medlemmer i NATO som dermed ville komme mye nærmere deres egen territoriale grense. Særlig ble dette russisk tankegods da Putin kom til makta i 2000. Eide sier det aldri direkte i boka, men det er lett å lese mellom linjene at med Putin med makta nærmer det store landet i øst seg det riket en gang Josef Stalin styrte. Stalin ville ikke ha Vest-Europa alt for tett innpå seg, det hadde de brent seg på både gjennom Napoleon og Hitler – Putin tenkte på samme måte. Mens NATO fortsatte å flørte med gamle østeuropeiske kommuniststater. Denne strategien, denne politikken, setter Eide et stort kritisk spørsmålstegn ved i denne boka. Her burde NATO og dets ledelse vært langt mer på vakt. Personlig leser jeg dette også som en klar kritikk av Jens Stoltenberg som ble generalsekretær i NATO i 2014. Heller ikke han lyttet godt nok til hva som rørte seg i Russland og oppe i Putins hode. Så kom Russlands fullskala angrep på Ukraina, et land Russland hadde sagt de aldri ønsket seg som NATO-medlem. Advarslene var tydelige. Her burde diplomatiet vært satt inn for lenge siden, ikke minst fra NATOs side, synes Eide å mene – antagelig fullstendig klar over at mange av hans tanker ligner mye på Putins egne. Men Eide er så overbevist om at diplomati, om det gjøres med klokskap, kan forhindre krig og elendighet. Også i en urolig tid som vår. Det er også bokas bærende idé. Den som lever en stund til får se om han har rett eller om det er rene utopier og ønsketenkning han forfekter. Han har uansett skrevet en bok det er mye å lære av for den som vil oppdatere seg på utenrikspolitikken i en krisetid.
Nå: 0 stillingsannonser

