JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Merethe Lindstrøms siste roman «Fuglenes anatomi» er den andre metaromanen jeg leser på kort tid (den forrige var Jens M.Johanssons «Lavterskeltilbud») – så her er vi kanskje ved en slags nyoppdaget trend. Eller er det kanskje for å unngå karakteristikken «virkelighetslitteratur»? Uansett, det er ikke merkelappen det kommer an på.

I «Fuglenes anatomi» møter vi en navnløs jeg-forteller. Hun er forfatter, bor i et eldre hus i en landsby langt sør i England – nærmere bestemt Yew Tree Cottage. I huset bor også forfatterens mann, en alkoholisert fyr som kommer og går litt i fortellingen. I tillegg møter vi gutten Tom, mange år yngre enn forfatteren og hvis oppgave er å bygge et fuglerom – en volier, som det heter på fint. Forfatteren er nemlig hekta på fugler.

Alt dette får vi som lesere vite fordi hun daglig sitter på sitt arbeidsrom og skriver. Sakte, men sikkert trer en historie fram. Og det veksles mellom nåtidsplanet og erindringer – med tilhørende refleksjoner – fra forfatterens oppvekst. For eksempel i Bergen, hennes fødeby. En av de sterkeste historiene her er beskrivelsen av voldtekten hun opplevde på en fest i ungdommen. Hjerteskjærende og rått.

I den historiske delen av jeg-fortellerens erindringer tar moren mye av plassen. Vi blir innviet i et mor-datter-forhold som ikke er uten friksjoner. I den relativt snaue teksten på under tohundre sider og med korte kapitler, får vi risset opp en historie om et til tider ensomt jentebarn som var mye overlatt til seg sjøl og sine egne tanker. Litt symptomatisk kanskje at den filosofen som jeg-fortelleren holder seg inne med og leser på nåtidsplanet er Rene Descartes – han med cogito ergo sum, jeg-filosofiens og den moderne tenkningens far.

Men aller mest gåtefullt er hennes forhold til gutten Tom. Er det er kjærlighetsforhold her? At hun ser noe i ham hun ikke finner i sin samboer/ektemann, er ganske åpenbart, men er det drøm eller virkelighet?

Lindstrøm skriver lange passasjer med mange innskudd og digresjoner. Det gir en helt spesielt leserytme, og kan være vanskelig å henge med på når det bare atskilles av kommaer.

Et eksempel kan være denne: «Burene står i hvert sitt rom, de er lyse, steinfarget, taket formet som en pagode, når jeg tar av trekket kvitrer og snakker og synger de til hverandre, hver dag det samme: jeg løfter av det tunge trekket, fuglene letter, som om det var stoffet som holdt dem nede, lå over fuglekroppen, nå er de fri, jeg åpner vinduet, fester nettingen foran, de lytter til fugler utenfor, i trærne, skålene med mat, jeg setter burene ved siden av hverandre, når jeg åpner dørene flyr de ikke ut med en gang, de venter på et signal, en av dem begynner å bevege seg mot åpningen, klatrer forsiktig ut, bourkepapegøyene, katarinaparakittene, det er ikke alltid de flyr, de klatrer opp på taket, pusser fjærene, steller hverandre, danner en rekke av fugler, fargene, gul, blå, grønn, rosa, de gjør alt sammen, de gjør aldri noe alene.»

For syv år siden fikk Merethe Lindstrøm Nordisk råds litteraturpris for romanen «Dager i stillhetens historie». Hun har etter hvert blitt en stilsikker forfatter noe denne iste sromanen er et veldig godt eksempel på. Men her er også innhold nok til et helt liv. Og heldigvis er teksten åpen som et himmelhvelv. Her er det rom til å tenke sjæl.