JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Er det noen som trodde at dagens arbeidsinnvandring til Norge er et nytt fenomen? Nei da, sånn er det ikke. Innvandringen til Norge, så lenge vi har funnets på kartet, har foregått i større og mindre grad, men fra høyst ulike nasjoner og folkeslag. Helt siden vikingtida.

I 2003 fikk den trebinds sterke sakprosaboka «Norsk Innvandringshistorie» Brageprisen i sin klasse. Elleve år seinere ga to av de involverte forfatterne, sosiolog Grete Brochmann og historiker Knut Kjeldstadli, ut et slags sammendrag i ett bind – en lettlest, oversiktlig og svært informativ bok på nesten 500 sider om den utviklingen som har ført så mange ulike mennesker fra hele verden til Norge. Enten kom de for å jobbe, for å søke lykken – eller de var presset av politiske årsaker og trengte et sted å gjemme seg for styresmakter i deres hjemland som ville dem til livs. I en del av tilfellene kom mennene først – særlig gjaldt det arbeidsinnvandrerne, enten det gjaldt pakistanerne og tyrkerne på 1970-tallet eller det gjaldt polakker og andre øst-europeere på 2000-tallet. Men ikke så lenge etter fulgte gjerne store deler av familiene deres med. Så slo de rot. Og ble nordmenn.

På 1970-tallet kom det også en del mennesker hit til landet av politiske årsaker, særlig chilenere som flyktet fra et høyreorientert statskupp i sitt hjemland eller båtflyktninger fra Vietnam som ikke ønsket å bo i sitt land etter at kommunistpartiet vant krigen. Altså innvandrere med to helt ulike politiske holdninger, om vi skal generalisere litt.

Brochmann og Kjeldstadli skriver om alt dette og mye, mye mer. Ikke minst tar de også opp en del av kontroversene rundt innvandringen, som blant annet også førte til en innvandringsstopp i 1975. For noen ville gjerne ha innvandrerne som sine nye landsmenn, andre var av motsatt oppfatning. Og her var det ofte ikke et klart markert skille i høyre og venstre. Innvandringstilhengere kunne like gjerne være arbeidsgivere med politiske høyresympatier som venstreradikale mennesker og organisasjoner som ønsket alle velkommen. Og etter hvert fikk også slagordet «et fargerikt fellesskap» innpass i større deler av befolkningen. Skjønt, at innvandringen skapte en del praktiske utfordringer skjuler forfatterne av denne boka ikke. Integrering eller assimilering var ett av spørsmålene på agendaen – og ingen av dem var noen enkle affærer. Og hva mente innvandrerne sjøl? Hva syns de om norsk kultur? Ønsket de å bli en del av den? Mange spørsmål ble stilt, flere av dem er så godt som ubesvart den dag i dag.

Og hva mente fagbevegelsen og LO? Innvandrerne skulle og måtte ha en jobb, de ble arbeidskamerater – og mange av dem også fagorganiserte. Forfatterne skriver blant annet at det alt fra begynnelsen av var en smule motvilje hos LO. Kunne ikke denne arbeidsinnvandringen bli en trussel for norske arbeidstakere? Forfatterne skriver blant annet dette om innvandringen på 1960- og 1970-tallet: «Men kravet fra LO om obligatorisk organisering av utenlandsk arbeidskraft for å hindre «sosial dumping», materialiserte seg aldri. I denne tidlige fasen med «global arbeidsinnvandring» krevde LO aldri innvandringsstopp. LOs krav gikk kun på kontroll og regulering for å hindre underminering av etablerte rettigheter og standarder. Språkkurs var et stadig tilbakevendende krav, særlig fordi manglende norskkunnskaper ble oppfattet som en viktig årsak til at utenlandske arbeidstakere ble utnyttet».

Og mye av dette er også situasjonen, femti år seinere. LO kjemper fortsatt for å motvirke sosial dumping, for å organisere arbeidsinnvandrerne og for at de skal bli fullverdig integrerte i et anstendig norsk arbeidsliv. Men lett er det ikke. For det er fortsatt kulturforskjeller mellom ulike nasjonaliteter også på en arbeidsplass.

At innvandrerne gjennom en 1200 år lang historie har satt sine spor er hevet over enhver tvil. Forfatterne av dette historieverket berører så vel innvandringens årsaker som konsekvenser og virkninger. Kulturforskjeller, interessemotsetninger og konflikter blir ikke skjøvet under teppet, men blir snarere belyst på en informativ og inkluderende måte. I et ujålete språk.

Dette er samtidshistorie på sitt flotteste. Beskrevet av to gode formidlere med store kunnskaper om sitt tema som aldri lar seg friste til å fortape seg i unødvendig vanskelig fagterminologi. Boka kan gjerne tas med på tur, også i skog og mark, den er som Freias melkesjokolade: Et lite stykke Norge.