JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Historien har sine merkeår. Da mye eller noe skjellsettende skjedde. Sven Egil Omdal, mangeårig journalist, redaktør og forfatter har funnet sitt år. Året da den spanske borgerkrigen startet, da Lev Trotskij, kompisen til Lenin som aldri ble venn med Stalin, kom til Norge som flyktning, da det norske fotballandslaget slo Tyskland foran øynene på Adolf Hitler, da Carl von Ossietzky fikk Fredsprisen, da Sonja Henie bergtok Hollywood – og mye, mye mer. 1936 viser seg å være et langt mer interessant og spennende år enn de fleste kanskje hadde tenkt på. I stort og smått.

Alt skjedde sjølsagt ikke i 1936 – den overdrivelsen er det bare bokas undertittel som påstår, det er flere merkeår i mellomkrigstida, for eksempel året før da både Hovedavtalen mellom dagens NHO og LO ble underskrevet og den andre (og varige) Arbeiderpartiregjeringen ble dannet. Men som Omdal skriver som en begrunnelse for sitt valg i bokas forord: Det var i 1936 de første konsekvensene av de to nevnte begivenheter viste seg.

Foruten det nevnte forordet han har kalt «Hvorfor akkurat 1936?» og etterordet «Etterpå», er denne sakprosa- og populærhistoriske boka delt inn i 12 om lag like lange kapitler. Finurlig nok har hver måned i året fått sitt eget kapittel. Samtidig klarer han å binde månedene sammen til en helhet. Og likevel består hvert kapittel av ulike scener fra begivenheter som skjedde akkurat den måneden. Mens noen pesoner følger vi som en rød tråd gjennom hele året, som for eksempel de nevnte Trotskij og Sonja Henie.

Kompositorisk er dette både finurlig tenkt og gjort. Personlig syns jeg særlig Trotskijs virke på Ringerike dette året er en fascinerende historie. Til slutt ble den gamle revolusjonshelten også et problem for regjeringen Nygaardsvold idet presset fra Moskva stadig økte. Han måtte ut av landet.

Den spanske borgerkrigen blir også viet mye plass sjøl om den ikke brøt ut før litt inne i året. Omdal skriver om den etter hvert voksende uroen i Arbeiderpartiet. Regjeringen med statsminister Nygaardsvold og utenriksminister Koht hadde valgt å gjøre som alle andre europeiske land unntatt Italia, Tyskland og Sovjet: Ikke blande seg inn i krigen. Det falt en del partikamerater tungt for brystet. Omdal skriver blant annet dette: «Halvdan Koht og Johan Nygaardsvold styrte landets utenrikspolitiske kurs på desperat leting etter ly for stormen som bygget seg opp på Den iberiske halvøy. Samtidig kastet regjeringens grunnplan seg med glød inn i kampen mot den spanske fascismen. Omkring i landet gjorde sosialister seg klare til å dra til Spania for å kjempe med våpen i hånd på republikkens side. Martin Tranmæl benyttet nær sagt enhver anledning til å markere hvor uenig han – og dermed Arbeiderbladet – var i regjeringens spaniapolitikk. «Kan man egentlig tenke seg en større forbrytelse enn det som nå begås mot det spanske folk», skrev han. Hvordan kunne Norge erklære seg nøytralt overfor både angriper og den angrepne.»

Det hører med til denne saken at også partisekretær Einar Gerhardsen, den betydningsfulle Haakon Lie og LO-leder Olav Hindahl også var sterkt uenige i sin egen regjerings linje.

Boka oser av kunnskap. Her er langt flere hendelser enn de nevnte. Litteraturlista er lang, assosiasjonene til begivenheter fra forutgående år og etterfølgende år, har også fått plass der dette er naturlig. Vi som lesere lurer jo alltid på hvor noe kommer fra, og hvordan det gikk. Omdal har i stor grad benyttet seg av aviser som kilder. Det er ikke uvanlig i historiske verk, men her har avismannen virkelig latt avisene og journalistikken få boltre seg. Dette fletter han fint inn i mer analytiske partier der relevante bokverk er kilden. Dermed skaper han en sømløs tekst, som i alle sine mange deler framstår som en helhetlig historie det er spennende å lese. Det var som kjent uro i Europa på denne tida. Tre år tidligere var Hitler kommet til makten i Tyskland. Omdal fanger inn dette også. Og Knut Hamsuns politiske ståsted får den forakten den fortjener.

Og sist, men ikke minst, er denne boka blitt svært leservennlig. Språket er godt, overgangene mellom begivenhetene, store som små, sitter som ei kule, og vi er blitt langt klokere etter endt lesning. Kanskje krever den litt forkunnskaper her og der, men for de av oss som også har det, er det likevel enda mer å lære. Sånne bøker trenger vi flere av.