JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

La meg starte med oversetteren av denne prisbelønnede romanen. Kirsti Vogt må ha gjort en fenomenal oversetterjobb. Jeg har ikke lest originalen, men det virkelig blomstrer av norsken her. Et språklig fyrverkeri. En fest å lese.

Det er altså snakk om Barbara Kingsolvers «Demon Copperhead», en roman sterkt inspirert av Charles Dickens «David Copperfield». Ikke bare navnelikhet i tittel, men tematisk er de også i slekt. Kingsolver takker den engelske mesteren i et etterord. Hennes roman vant for øvrig Pulitzerprisen i 2023, så den ligger nok på en del nattbord verden over.

Det er fint mulig å lese denne fortellingen som en klassisk dannelses- og oppvekstroman, en sjanger og et tema som det må være aller flest av i verdenslitteraturen. Vi møter vår jeg-forteller og hovedperson i svært tidlig alder. Egentlig heter han Damon til fornavn, og etternavnet har han fått fordi han er rødhåret (kobberrødt). Vi er i det sørlige Appalachia i USA der mange fattige mennesker befinner seg. En av dem er Demons mor. Faren er død, moren har skaffet seg en håpløs og voldelig ny mann. Demon må bort fra dette, han havner i barnevernets klør og ender opp på diverse fosterhjem. Ingen av disse hjemmene er noe paradis heller. De tar seg stort sett av Demon fordi de trenger penger og arbeidskraft til familien.

Gjennom over 600 boksider, som dessverre er litt for mye her, forteller Demon sin historie fra barn til voksen. Læringskurven er bratt, for å si det forsiktig. Miljøet Demon havner i er sjølsagt befolket av mennesker med ganske lik bakgrunn som han sjøl – like barn leker best. Skoletapere, ja, med ei lang tapsliste. Det eneste Demon klarer å styre unna er fengselet. For det er ingen røverroman dette.

Demon opplever en viss sportslig suksess da han blir en habil baseballspiller. Han er høy, og vinner et øyeblikks anerkjennelse. Men heller ikke sporten kan redde ham. Hans likesinnede er og blir de utslåtte. Demon er milevis unna den velkjente bløffen: Den amerikanske drømmen. Dette forteller han om uten et sekund å syte, uten å legge skylda på noen. Heller ikke på samfunnet. Klassekamp og politisk misnøye er denne romanen totalt fri for. Den forteller heller om hvordan det er, ikke om hvordan det skulle ha vært – eller kunne ha blitt. Og det er altså språket til Demon som er så fantastisk, så overraskende – så fritt for de tradisjonelle klisjeene som det er så lett å ty til når fattigdom, materiell så vel som åndelig, skal skildres.

Det Demon ønsker seg mest av alt er kjærlighet. Kjærlighet har han aldri fått, men han skjønner at kjærlighet eksisterer. Da han endelig møter kjærligheten, går han nesten av skaftet. Men opplever som de fleste av oss at heller ikke den varer evig.

Romanen dykker også langt ned i rusens helvete. Menneskene vi møter her har få, om noen, rusfrie dager. Det er den eneste «gleden» de har, det blir deres eneste våpen for å slippe unna en altfor tøff hverdag. De jobbene det er mulig å få, er utelukkende drittjobber. Vi snakker om drop outs, uten en gang basal utdanning, det nytter lite å vise til den amerikanske drømmen da.

Jeg skal ikke røpe hvordan det går med Demon og vennene hans. Men det er sterkt, og usentimentalt beskrevet. Og jeg innbiller meg at det er temmelig to the point. På flere områder er USA i ferd med å ramle sammen, aldri før har nok Darwins survival of the fittest vært mer nærliggende å minne om.

Amerikanske forfattere har en lang tradisjon for å skrive omfangsrike bøker. De skal ha med alt. Denne boka ville nok blitt enda bedre om den var redigert noe ned, men det er også den eneste innvendingen jeg har.