JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Som jentunge får Marta Kristine Nesje se ei barnemorderske som har fått hodet sitt satt på en stake. Nettopp fordi hun hadde tatt livet av barnet, uten at noen kjente grunnen til ugjerningen. Dette skulle være til skrekk og advarsel. De drev med sånt på 1800-tallet, også i Norge. Marta Kristine, bare kalt Stina, bestemte seg der og da: Når hun ble ei voksen jente, skulle hun bli jordmor. Hun vil ta vare på alle barna som kom til verden og forsøke å hindre at så mange døde. Og hun ville gi mødrene omsorg og livsglede. Stina var ei jente med høy moral og sterk rettferdighetssans. Hun var egentlig tipoldemora til forfatteren Edvard Hoem, og historien om henne har han skrevet om i romanen «Jordmor på jorda» fra 2008, revidert utgave 2018. Nå har Teatret Vårt i Molde lagd et nesten tretimers teaterstykke av denne sterke fortellingen, et drama som for tida gjestespiller på hovedscenen på Det Norske Teatret i Oslo.

For drama er det. Stinas ønske og vilje om å bli jordmor var så sterk at i 1821 gikk hun den lange veien fra Romsdal til Christiania, som Oslo den gangen het, for å bli jordmor på byens jordmorskole. Hjemme satt mannen hennes Hans, og tre barn – det ene var til og med såkalt uekte – og ventet på henne. Noen vil si at hun forsømte alle fire, men ved siden av bygdesladder og annet fanteri, prellet dette av på Stina. I ni måneder, som et svangerskap, ble hun i Christiania. Vel hjemme på gården i Romsdalen fikk hun etter hvert det ene barnet etter det andre. Til og med dødfødte barn fødte hun. Mens husbonden og ektemann Hans ikke hadde andre måter å livnære seg sjøl og familien på enn litt fiske på havet. Det var Stina som måtte ta seg av den biten også sjøl om jobben som jordmor ikke var særlig lukrativt den gangen heller. At økonomien var anstrengt, og fortvilelsen stor, kan vel de fleste tenke seg. Fattigdommen har aldri vært barmhjertig, verken i byen eller på landet .Men Stina var et grepa kvinnfolk, som det heter, en pioner blant mange ukjente kvinnesakskvinner. Et forbilde for mange sjøl om ikke menneskene i den trange romdalsbygda den gangen skjønte så mye av akkurat det. Men vi som har sett Hoems tekst bli til en strålende teaterforestilling, vi skjønner sånt.

Idet teaterstykke er i ferd med å tone ut, lanserer Hans tanken om at den tallrike familien kanskje skal reise til Amerika. For det var det jo så mange som gjorde på denne tida. Av nød. Særlig barnerike familier som knapt hadde nåla i veggen. Og mange dro for å søke lykken, men langt fra alle fant den. Hans ville dra, men Stina sa nei. Og da ble det som hun ville. Det pleide å bli det. Andre i slekta dro imidlertid over, det har Hoem skrevet flere andre romaner om. Og en vakker dag blir det kanskje teater av dette. Jeg kommer nok sikkert til å være i salen da også.