BOKANMELDELSE: JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den nye boka om Arbeiderpartiet med den misunnelsesverdig treffende tittelen «Alle skal ned», skrevet av VG-journalistene Lars Joakim Skarvøy og Marie Melgård, er egentlig ganske vond lesning. Ikke bare for de mange tusener som er medlem av partiet, men for de fleste av oss andre også – i hvert fall for de av oss som er interesserte i politikk og samfunnsliv. At Ap ikke er noen søndagsskole, og aldri har vært det, trenger vi for så vidt verken Haakon Lie eller våre dagers skribenter til å fortelle oss – men alt har jo sine grenser! At det skulle være så jævlig som dette, er det nok fortsatt mange som ikke vil være med på.

«Alle skal ned» er ei bok med en rekke tapere. Få kommer ut av denne boka med buksa stort lenger oppe enn på anklene. De to nestlederne Hadia Tajik og Trond Giske (som ikke er nestleder lenger), partisekretær Kjersti Stenseng, partileder Jonas Gahr Støre eller partiet sjøl: ørnen blant partiene, får alle så halvparten kunne vært mer enn nok. De står ganske ribbet tilbake.

• LO-topper ble fly forbanna over Støres Venstre-flørt

På et vis er boka todelt. De første 150 sidene handler for det meste om Tajiks og Giskes dårlige forhold, og deres stødige evne til å være enige om at de skal være uenige – ja, at det er helt greit i landets største parti at de ikke tåler trynet på hverandre. Hvis bare halvparten av det som står i denne boka er sant om deres forhold – og ikke minst deres holdninger til hverandre – er det ikke rart det gikk som det gikk. Her var det tidlig klart at det måtte bli som i det gamle nytt på nytt – en skulle ut. Men forfatternes største poeng med å beskrive denne maktkampen mellom de to nestlederne er nok at den aldri skulle fått utviklet seg sånn den gjorde hvis lederen Gahr Støre hadde hatt tilstrekkelig med baller. Disse mangler han tydeligvis, om vi skal ta forfatternes meninger for god fisk.

Andre del av boka er viet metoo-sakene, de som til slutt førte til at Trond Giske måtte ta med seg sjarmørsmilet sitt, putte det langt ned i dressjakkelomma å forlate toppledelsen i partiet. Tajiks rolle i denne historien er interessant lesning, særlig med bakgrunn i hennes dårlige forhold til Giske. Etter hvert framstår en såpass genierklært mann som nå avdøde Hans Kristian Amundsen også som en skurk i dette bilde. Amundsen forlater også Ap-skuta. Sammen med en mengde rådgivere – inkludert Gahr Støres egen Jonas Bals. Men den historien syns muligens forfatterne ikke er så viktig – eller kanskje de ikke veit noe om den? Den nevnes så vidt, men fortelles i hvert fall aldri i boka.

For den spesielt interesserte er en del av det materialet som presenteres i denne boka kjent fra før. For andre fins det nye ting. Uansett er det sikkert nyttig å få det hele i en viss sammenheng. Så nyttig er det neppe for partiet og dets ledende tillitsvalgte som ikke har villet stille opp som kilder her. Dette er en såkalt uautorisert story – altså en fortelling som Ap ikke nødvendigvis vedstår seg. Og etter endt lesning er nok det mer enn forståelig. At det skulle være noen stemmer å vinne fra leserne av «Alle skal ned» er tvilsomt – for å si det forsiktig.

Et annet fenomen som sitter igjen etter endt lesning, og som må være svært skadelidende for et politisk parti med regjeringsambisjoner, er alle de løse kanonene Arbeiderpartiet har på dekk. Her lekkes det i tide og utide – fra de mest «hemmelig» møter. Sentralstyret er ikke noe unntak. Og det siteres villig vekk fra personlige SMS-er. Som leser tenker jeg i mitt stille sinn: Er absolutt ingenting personlig lenger – er alt lov? Er all moral kastet over bord? Politikkens veier er jammen blitt uransakelige.

Jeg skal ikke underslå at jeg «slukte» boka mer eller mindre i ett jafs. Dette er politisk sakprosalitteratur som er medrivende, det er en form for fortellende litterær journalistikk som nærmest er uslåelig når det klaffer. Her klaffer det etter mitt skjønn bare sånn passe.

Metodisk er boka nemlig langt fra uproblematisk. I forordet skriver forfatterne om sin metode. De viser til det store antall av anonyme kilder – ja, de sier langt på vei at det neppe ville blitt noen bok uten de anonyme kildene. Og gjennom boka ellers gir de mange henvisninger til hvordan de har forsøkt å få de mest utsatte personene i tale. For eksempel Trond Giske, en av fortellingens mange sorte får. Men uten hell. Samarbeidsviljen med forfatterne har vært like mangelfull for de mest berørte personene som samarbeidet har vært innad i partiet.

Anonyme kilder er en uting. I denne boka er det altfor mange av dem. Fotnoter kan være en uting også i sakprosabøker, men her syns jeg det burde vært noen. Boka blir egentlig stående som en lang politisk kommentar der verken de angrepne personene eller vi andre som er nysgjerrige på om dette er sant eller ei, får muligheten til å gå forfatterne etter i sømmene. Jeg skjønner at mye er kryssjekket – og forfatterne sier det sjøl i forordet – men vi som lesere får aldri muligheten til sjekke det hele på egen hånd. Så sterkt stoff som her framkommer bør dokumenteres – det bør være hovedregelen om man skal få leserne med seg.

Ansvaret for ovennevnte bør nok deles mellom forfatterne og forlaget, mens sistnevnte må ta ansvaret for at boka mangler en innholdsfortegnelse. Det er for uproft av et profesjonelt forlag.

Dette har summa summarum blitt ei bok som Arbeiderpartiet helt sikket kunne vært foruten – ja, som kanskje kan bli et mareritt for partiet, som forlaget skriver på bokomslaget. Historien er drivende fortalt, og det er imponerende hvor langt inn i de innerste kamrene på Youngstorget forfatterne har kommet. Malurten i begeret er altså at jeg på flere steder er usikker på hva som er fleip, fakta eller bare rein sladder.