JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Å sitte i fengsel, altså å være fange, er ingen dans på roser. Tror du det er en enkel tilværelse og leve sitt liv der andre bestemmer det aller meste, er det en bløff du antagelig må være trygt plassert på ytterste høyre i politikken for å tro på. Fengselsstraff er et tapsprosjekt. Punktum.

Det kommer fra tid til annen ut bøker som fra ulike vinkler, og med forskjellige intensjoner, forsøker å beskrive hvordan fengselslivet er. Stort sett er det livet til de innsatt, altså fangene og ikke de ansatte, det handler om. Hadjians og Rands «Røverhistorier» er en sånn bok. Inngangen deres er den etter hvert så berømmelige «RøverRadion», et prisbelønnet radioprogram som ble grunnlagt av Hadjian i 2013 (oppstart året etter) og med Rand som redaktør – i hvert fall da denne boka ble utgitt for fire år siden. De skulle derfor ha den beste bakgrunn for sine meninger om norsk fengselsvesen. For hver eneste uke fikk de nemlig høre de villeste og vakreste, men også morsomme og triste, historiene fra en røvers synspunkt. Sånt er ikke hverdagskost i norske medier. I 2017 inngikk de et samarbeid med NRK P2 og skal etter eget utsagn være den eneste fengselsradioen i verden som fast kringkastes utenfor murene til hele landet. Og det er altså dette prosjektet det ble bok av. Da boka ble skrevet var det redaksjoner i fem fengsler: Oslo fengsel, Bredtveit kvinnefengsel, Bergen fengsel, Indre Østfold fengsel avdeling Eidsberg og Halden fengsel. I dag er ifølge radioens hjemmeside Halden fengsel erstattet med Agder fengsel, avdeling Froland.

I utgangspunktet består boka av røvernes egne historier. De står fram den ene etter den andre med subjektive fortellinger fra et liv som slett ikke er A4. En fanges liv er sjelden som gjennomsnittets. De har oftest ei tapsliste på de aller fleste av samfunnets områder som er skremmende lang. Og vond. Det er sjølsagt ikke sånn at en trøblete barndom fører til mange år i fengsel på et seinere tidspunkt, men de hjelper. Og har du først havnet i fengslet, så er det ikke bare å komme ut av det – det er vanskelig å komme bort fra det kriminelle livet også. Det veit de aller fleste som har innsikt i problematikken. Boka «Røverhistorier» presenterer dette på en nøktern og overbevisende måte. Vel er fangers subjektive forklaringer på hvorfor de har havnet der de har i livet, ikke bestandig like troverdige, men de er verdt å lytte til likevel.

De kanskje mest overraskende for de fleste av oss er at når vi lytter og leser oss gjennom en røvers historie, så finner vi ut at i all sin ulikhet, så fins det også likheter og berøringspunkter med ditt eget liv. For alle er vi på sett og vis røvere. Noen blir straffet for det, og må gå den tunge veien til et fengsel, mens andre slipper unna med sine snuskerier. Loven er lik for oss alle, tror vi, men seinere undersøkelser og forskning har vist at sånn er det heller ikke.

Hvis du på en likefram måte vil skaffe deg litt innsikt om livet bak murene, og hvorfor det til enhver tid i Norge sitter om lag tretusen menn og kvinner der, så er denne boka et fint sted å starte. Ambisjonsnivået er ikke høyere enn at de to forfatterne ønsker å vise at fanger, det de oftest kaller røvere, også er mennesker på godt og ondt. Dessuten får de vist at prosjektet «RøverRadion» er et sted der fangene sjøl bestemmer hvordan verden skal se ut, et fristed i fengslet. Antagelig gjør det noe med både sjela og sjølfølelsen deres. Og derfor er radioen et godt eksempel på god kriminalomsorg.